14/2331 Diskriminert på grunn av omsorgspermisjon og antatt fremtidig graviditet, men ikke utsatt for gjengjeldelse

Videre om hun ble utsatt for gjengjeldelse ved at turnustillegget først ikke ble utbetalt, at et annet kontor ble foreslått som mulig arbeidssted, at hun først ble meldt av et nødnettkurs og at det ble innhentet bekreftelser fra kollegaer i anledning saken.

Ombudet konkluderte med at det var grunn til å tro at klager ikke fikk IP-trening på grunn av delvis omsorgspermisjon og antatt fremtidig graviditet etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken, blant annet at arbeidsgiver ikke hadde undersøkt muligheten for at hun kunne blitt IP-godkjent høsten 2014, før klager ble meldt av de siste IP-rundene. Ombudet fant at arbeidsgiver ikke hadde fremlagt tilstrekkelig bevis på at det ikke skyldtes delvis omsorgspermisjon og antatt fremtidig graviditet, eller at det var lovlig forskjellsbehandling.

Ombudet mente imidlertid at klager ikke var utsatt for gjengjeldelse.

• Saksnummer: 14/2331
• Lovgrunnlag: Likestillingsloven § 5
• Dato for uttalelse: 8. april 2016

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Saken gjelder spørsmål om (B) utsatte politibetjent A for diskriminering på grunn av antatt fremtidig graviditet og/eller fire måneders omsorgspermisjon da hun ikke fikk delta på nødvendig IP-trening høsten 2014. Videre reiser saken spørsmål om A ble utsatt for gjengjeldelse ved at hun først ikke fikk innvilget turnustillegg fra 1. januar 2015, ved at hun fikk beskjed om at hun ikke fikk delta på nødnettkurs, at J ble foreslått som mulig arbeidssted for henne, og ved at arbeidsgiver innhentet bekreftelser fra As kollegaer.

A har tjenestegjort som politibetjent ved K siden 20. august 2010. Hun har vært ansatt i kombinert tjeneste, herunder operativ tjeneste med tredelt turnus. A hadde vært i foreldrepermisjon og hadde ferie våren 2014. Hun kom tilbake på jobb 23. juni 2014. A søkte omsorgspermisjon den 22. august 2014.  Fra 1. september 2014 til 31. desember 2014 hadde A etter eget ønske en 60 prosent stilling, da hun hadde fått innvilget 40 prosent omsorgspermisjon for fire måneder.

Manglende IP-trening

For å arbeide i operativ tjeneste kreves operativ trening, såkalt IP-trening. Fra 1. september 2014 ble kravene til IP-godkjenning skjerpet, etter beslutning fra Politidirektoratet i februar samme år. Alle som skal tjenestegjøre i planlagt døgnkontinuerlig vakt og beredskap, herunder kombitjeneste, skal minimum være IP4 godkjent. En IP-runde tilsvarer en treningsdag og er en arbeidsdag. IP4-treningen er normalt delt opp i runde 1-4 på våren og runde 5-8 på høsten, der dette avsluttes med en godkjenning. Man må ha gjennomført alle IP-rundene, samt blitt godkjent, i løpet av hvert kalenderår.

Det har tidvis blitt organisert oppsamlingsrunder for de som har mistet tidligere runder. Dette tok IP-kontakt for K, F, initiativ til i februar 2014. Driftsenhetsleder C ba i epost av 28. februar, til blant andre F, om at det ble satt opp «IP4-treninger på runde 1-4 også i høst, da tjenestemenn som har vært ute i permisjon/sykdom våren 2014, kan bli IP-godkjent». Det ble etter dette organisert oppsamlingsrunder oktober og november 2014. Informasjon ble sendt IP-kontaktene på epost den 28. juli 2014, slik at de kunne melde på de som ikke hadde deltatt på ordinær IP-trening.

I begynnelsen av september 2014 besluttet arbeidsgiver å melde A av IP-runde 5-8. A gjennomførte følgelig ikke nødvendig IP-trening for å bli IP-godkjent. Partene er uenige om hvorfor hun ble meldt av runde 5-8 og ikke fikk IP-trening høsten 2014.

Alle som ikke hadde IP-godkjenning, ble i oktober oppfordret til å melde seg på oppsamlingsrunder. A hadde fått forståelsen av at hun uansett ikke skulle delta på IP-trening, og meldte seg ikke på.

Det ble avholdt et møte den 3. november 2014 mellom partene, der A tok opp spørsmålet om hvorfor hun ikke fikk anledning til å delta på IP-trening. Hun mente at årsaken var at hennes nærmeste leder, C, under et møte i begynnelsen av september 2016 spurte om hun ønsket å bli gravid igjen, og at hun hadde fått innvilget redusert arbeidstid i fire måneder samme høst. C avviste at A ikke hadde fått tilbud om IP-trening fordi hun planla å bli gravid. Ifølge personalseksjonen ved B var det flere uheldige omstendigheter og dårlig kommunikasjon som var den direkte årsaken til at hun ikke fikk anledning til å delta på IP-treningene.

Av rutinene for gravide til politidistriktet, RU-100-64 punkt 10 fremgår det følgende:

Det skal legges til rette for at arbeidstaker skal føle seg velkommen tilbake på jobb etter endt permisjon, og leder skal sørge for at:

• Arbeidstaker får en startsamtale hvor det blant annet lages en plan for nødvendig operativ godkjenninger. Dette må gjøres i samarbeid med Q. Det er viktig for både arbeidsgiver og arbeidstaker at de operative godkjenningene kommer på plass så snart som mulig.
• Arbeidstaker skal gis innføring i det som er nytt på arbeidsplassen, f.eks. nye rutiner, instrukser, hendelser etc  […]

Spørsmål om gjengjeldelse

Manglende utbetaling av turnustillegg

En konsekvens av å ikke være IP-godkjent, er at man ikke får gå turnus, og derved går glipp av turnustillegg. Ettersom A ikke var blitt IP-godkjent, fikk hun først ikke utbetalt turnustillegg. Det ble etter hvert besluttet at A skulle motta turnustillegg med virkning fra 1. januar 2015, ettersom hun trolig ville blitt IP4-godkjent dersom hun hadde fått gjennomført IP4-treningene høsten 2014. Videre ble det besluttet at hun skulle gis etterforskertillegg for perioden 1. september 2014 til 31. desember 2014. Hun kunne også midlertidig personelldisponeres, til enten L eller M, etter hennes eget ønske. A ble midlertidig flyttet til «N» ved H politidistrikt frem til hun gikk ut i foreldrepermisjon den 3. juni 2015. Turnustillegget ble først utbetalt 27. mars 2015 med virkning fra 1. januar 2015.

Forslag om overflytting til lokalt lensmannskontor

A ble sykemeldt 20. november 2014. Arbeidsgiver foreslo at A kunne bli overflyttet til J da hun kom tilbake etter sykemeldingen. J er et lokalt lensmannskontor cirka fire mil fra hovedkontoret i O. Det er kun én politibetjent som reiser og betjener kontoret på dagtid. A ble imidlertid ikke flyttet.

Ikke oppmeldt til nødnettskurs våren 2015

A fikk beskjed på telefon av politibetjent E den 13. april 2015 om at hun ikke skulle delta på nødnettskurs som skulle holdes den 16. april 2015. Partene har ulik forklaring på årsaken til dette, men A fikk likevel delta på kurset.

Innhenting av bekreftelser fra kolleger på samtaler med A

Det ble innhentet samtalebekreftelser fra fem kollegaer av A. I bekreftelsene fremgår det blant annet at enkelte bekrefter å ha snakket med A om ønske om å jobbe dagstjeneste, at hun ønsket å få flere barn og at det har vært en samtale mellom A og G sommeren 2014 om forebyggende arbeid på J og P.

Partenes syn på saken

D på vegne av A:

D hevder at A er diskriminert på grunn av antatt fremtidig graviditet og omsorgspermisjon da hun ikke fikk delta på IP-trening høsten 2014. Videre hevder D at hun er utsatt for gjengjeldelse. D begrunner dette med at A ikke fikk innvilget turnustillegget før 27. mars 2015, at hun fikk beskjed om at hun ikke skulle delta på nødnettkurset 16. april 2015, at J ble foreslått som mulig arbeidsplass for henne etter sykemelding, og ved det ble innhentet bekreftelser på ulike samtaler A har hatt med enkelte kollegaer.

IP-trening

D opplyser at det er en rekke konsekvensene ved ikke å være IP-godkjent. Man kan ikke utføre operativ tjeneste og mister verdifull erfaring og kompetanse. I verste fall kan det gi negativt utslag i konkurranse om nye jobber. Det vil kunne stenge for videreutdanning innen operative disipliner, og stenge muligheten til å være studentveileder med tilhørende videreutdanning. Uten IP-tjeneste blir man umiddelbart satt til å utføre etterforskningstjeneste, som i det vesentlige er på dagtid. Man mister også rett til turnustillegg som er mellom 60 000 og 100 000 kroner, i tillegg til at det forringer muligheten til overtidsarbeid, som i det vesentlige er knyttet til operativ tjeneste. 

A oppsøkte C i løpet de to første ukene i september 2014 for å snakke om IP-treninger. C opplyste om at han, sammen med F, hadde vurdert om det var hensiktsmessig å melde henne på IP-trening, da hun bare arbeidet deltid. I tillegg skal han ha spurt A om hun prøvde å bli gravid, noe A svarte bekreftende på. Han skal da ha sagt at det ikke ville være økonomisk hensiktsmessig å sende henne på IP-trening ettersom hun mest sannsynligvis ville bli gravid og i tillegg jobbet deltid. Videre skal C ha sagt til henne at det sannsynligvis ikke ville bli oppsamlingsrunder den høsten, slik at hun uansett ikke ville blitt IP- godkjent.

A opplevde møtet som ble holdt den 3. november 2014 mellom henne, C, tillitsvalgt og verneombudet som lite konstruktivt. C avviste beskyldningene om at antatt fremtidig graviditet som årsak for å nekte henne IP-trening, og han avviste at han burde ha forstått at det ville komme oppsamlingsrunder på bakgrunn av nye føringer fra direktoratet om krav til IP-godkjenning. D finner det underlig at C ikke undersøkte om det ble planlagt oppsamlingsrunder da A tok kontakt med ham i begynnelsen av september 2014.

Spørsmål om gjengjeldelse

D mener også at A ble utsatt for gjengjeldelse etter at D ble involvert i klagen hennes 18. november 2014. De viser til flere negative forhold som inntrådte etter at hun tok opp spørsmålet om manglende tilbud om IP-trening høsten 2014.

Når det gjelder turnustillegget, besluttet politimesteren den 27. januar 2015 at hun skulle ha dette utbetalt med virkning fra 1. januar 2015, men det ble først utbetalt 27. mars 2015. A mener at C ikke ville føye seg etter politimesterens beslutning ved å utbetale tillegget.

A opplyser videre at hun var påmeldt nødnettkurset som skulle holdes den 16. april 2015, men ble oppringt av E den 13. april 2015 og informert om hun ikke kunne få delta på kurset. Begrunnelse var at det var påmeldt for mange og at plassene gikk til noen andre fordi hun var sykemeldt. A påpeker at sykemeldingen opphørte den 15. april 2015, med hensikt slik at hun kunne delta på kurset den 16. april 2015. Litt senere ble A informert om at hun likevel kunne delta.

J ble foreslått som arbeidsplass for henne den 17. mars 2015, da hun var høygravid. Da A responderte negativt, svarte E at før saken begynte, var det blitt besluttet at hun skulle plasseres på J. Hun opplevde forslaget som en straff hvor arbeidsgiver skal skåne kontoret og C ved å få henne bort. Hun stiller også spørsmål ved om dette ble besluttet allerede i september 2014, da C nektet henne IP-trening.

Når det gjelder brevet fra advokat G med vedlagte bekreftelser, avviser A at hun har ønsket seg dagvakter fra januar 2015, hun avviser å ha fortalt C om sine ønsker å bli gravid, og understreker at samtalen med R om forebyggende arbeid ikke burde bli tolket som invitasjon til et nytt tjenestested. Videre at hun har hatt et venneforhold til I og at de har snakket om mye løst og fast siden 2010 

B:

B avviser at det har diskriminert A på grunn av forventet graviditet og omsorgspermisjon. B avviser også at A er blitt utsatt for gjengjeldelse.

IP-trening

B avviser at det har vært noen sammenheng mellom kjennskapen til at A ønsket å bli gravid, den reduserte stillingsprosenten hennes og at hun ikke fikk IP-trening høsten 2014. B avviser at As leder, C spurte om hun planla å bli gravid, men hevder at hun selv har fortalt om dette i slutten av juli 2014.

B hevder at intensjonen var å gi A IP-trening, og viser til e-postene fra 14. februar og 28. februar 2014 der A er tatt med i planen for IP-trening 2014. Det var flere uheldige omstendigheter og dårlig kommunikasjon/dialog som medførte at A ble meldt av til første oppsatte IP-trening. Politidistriktet anfører at IP-koordinator F ikke fanget opp e-posten av 28. juli 2014 om oppsamlingsrunden for IP-rundene 1-4, og at dette var grunnen til at A ble meldt av IP-rundene 5-8. Avgjørelsen om å melde A av høstens IP-runder ble dermed tatt på manglende opplysninger knyttet til oppsamlingsrundene. Det var først på slutten av oktober 2014 at lederen hennes, C, ble gjort kjent med at det ble satt opp ekstra runder for IP-trening. B erkjenner at det har vært uklarheter omkring ansvarsforhold i denne saken. Det var ikke tilstrekkelig tydeliggjort overfor de ansatte hvem som hadde ansvaret for oppmelding og prioritering til IP-trening, og at dette klart var en medvirkende årsak til at A ikke fikk planlagt IP-trening i 2014.

Arbeidsgiver mener at det ble bestemt at A skulle delta på IP-trening i 2015, og at dette viser at de ikke vektla at hun forsøkte å bli gravid.

Gjengjeldelse: turnustillegg, J, avmeldt nødnettkurs og bekreftelser

B avviser at A er blitt utsatt for negative reaksjoner etter at hun tok opp saken om manglende oppmelding til oppsamlingsrunden for IP-trening.

Årsaken til sen utbetaling av turnustillegg var uenighet hos B om hvordan de skulle foreta beregningen av turnustillegget. B er videre enige i at omstendighetene rundt informasjon om og påmelding til nødnettkurset var uheldig sett hen til hennes arbeidssituasjon, men at hun likevel fikk delta på kurset. Politidistriktet opplyser at arbeidsgiver hadde diskutert å tilby A arbeid ved J, men at det skulle tas opp med henne etter sykemeldingen. Tilbudet var ment som en del av tilretteleggingen for henne. B ser at da A hadde kommet så langt ut i svangerskapet på det tidspunktet, burde et annet alternativ ha vært vurdert. Politidistriktet har ingen kommentarer vedrørende As reaksjon på innhenting av bekreftelsene fra kollegaene.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven), jf. § 26. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Likestillingsloven

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes også som diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd andre punktum.

Direkte og indirekte forskjellsbehandling

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av kjønn, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Lovlig forskjellsbehandling

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6. Forskjellsbehandling på grunn av graviditet, fødsel og adopsjon, samt foreldrepermisjon forbeholdt det ene kjønn omfattes ikke av unntaksbestemmelsen. Vernet mot slik forskjellsbehandling er tilnærmet absolutt.

Gjengjeldelse

Likestillingsloven § 9 oppstiller et forbud mot gjengjeldelse overfor noen som har fremmet klage om brudd på likestillingsloven eller har gitt uttrykk for at slik klage vil bli fremmet. Med gjengjeldelse menes handlinger eller uttalelser som medfører skade eller ubehag. Det er et vilkår at det foreligger årsakssammenheng mellom den ugunstige behandlingen og det at det er fremmet eller vil bli fremmet klage om diskriminering for at et forhold skal anses som gjengjeldelse. Ifølge lovens forarbeider må det «legges til grunn en vid forståelse av hva som skal anses som klage, slik at både klage til arbeidsgiver eller overordnet, klage til fagforening, klage til håndhevingsapparatet, til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, til andre forvaltningsmyndigheter og forberedelser til søksmål for domstolene vil være omfattet», jf. Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) s. 22-23.

Bevisbyrde

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 27.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er” grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B har diskriminert A på grunn av antatt fremtidig graviditet og/eller omsorgspermisjon ved at hun ikke fikk IP-trening høsten 2014. Videre skal ombudet ta stilling til om hun ble utsatt for gjengjeldelse i forbindelse med klage på manglende IP-trening.

Bevisbyrdereglene i lovens § 27 innebærer at dersom ombudet finner at det er omstendigheter som gir grunn til å tro at A ble stilt dårligere på grunn av antatt fremtidig graviditet, omsorgspermisjon eller på grunn av klage på diskriminering, går bevisbyrden over på B. B må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

Det er A som i utgangspunktet har bevisbyrden, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 26/2006, som en samlet nemnd senere har sluttet seg til. En påstand fra A er ikke tilstrekkelig for å fastslå at bevisbyrden går over til politidistriktet. Ombudet må foreta en konkret vurdering av om klagers påstand støttes av hendelsesforløpet og omstendighetene i saken. Ombudet presiserer at unnlatelser også er omfattet av diskrimineringsvernet i lovens § 5. 

IP-trening

Ombudet finner at A ble stilt dårligere enn andre politibetjenter ved å ikke få muligheten til å bli IP-godkjent i 2014. Ombudet viser til at det både er knyttet økonomiske og karrieremessige fordeler ved å være IP-godkjent, som beskrevet av D. Selv om A fikk økonomisk kompensasjon ved at de likevel utbetalte turnustillegget fra 1. januar 2015, mener ombudet fremdeles at hun ble stilt dårligere ved å ikke få muligheten til å bli IP-godkjent.

Ombudet må dermed vurdere om det foreligger en årsakssammenheng mellom det faktum at A ble stilt dårligere og antatt fremtidig graviditet og delvis omsorgspermisjon.

Partene er uenige om fremtidig graviditet og omsorgspermisjon var et tema, og ble vektlagt, i forbindelse med diskusjonene om IP-trening mellom C og A. Når det er uenighet om faktum, kan ombudet ikke legge til grunn den ene forklaringen som mer sannsynlig enn den andre med mindre det foreligger omstendigheter som støtter den enes forklaring. Hva som ble sagt under disse møtene er uansett ikke avgjørende for vurderingen av saken, fordi det er ubestridt at B kjente til omsorgspermisjonen og at A ønsket å bli gravid da beslutningen om at hun ikke skulle ta IP-trening runde 5-8 ble tatt.

Spørsmålet er dermed om det foreligger andre omstendigheter og holdepunkter som gir grunn til å tro at arbeidsgiver har vektlagt antatt fremtidig graviditet og foreldrepermisjon.

Arbeidsgiver oppfordret selv til at det ble oppsamlingsrunder 1-4 høsten 2014 over e-post i februar 2014 etter nye krav fra Politidirektoratet. At arbeidsgiver til tross for egne oppfordringer ikke undersøkte om det ble noen slike runder før A ble meldt av runde 5-8 er et moment som taler for at A ble forskjellsbehandlet. Den manglende undersøkelsen fremstår særlig påfallende i lys av politidistriktets egne rutiner, RU-100-64 punkt 10 der lederen etter den ansattes foreldrepermisjon skal ha en startsamtale med plan om de nødvendige operative godkjenningene i samarbeid med «Q», samt der det fremgår at det er viktig at de operative godkjenningene kommer på plass så fort som mulig.

Ombudet vil presisere at på det tidspunktet A ble avmeldt runde 5-8, var det allerede besluttet at det skulle være oppsamlingsrunder. Ombudet må dermed legge til grunn at den eneste aktive handlingen arbeidsgiver har gjort for A i forbindelse med IP-trening høsten 2014, er å melde henne av runde 5-8. Videre har arbeidsgiver unnlatt å undersøke om det ble oppsamlingsrunder. Også disse momentene peker i retning av at klagers antatte fremtidige graviditet og delvis foreldrepermisjon ble vektlagt.

I sak fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda, 15/2015 som omhandlet diskriminering på grunn av graviditet ved at en kvinne ikke fikk forlenget sitt oppdrag, uttalte nemnda følgende:

At det gikk kort tid mellom tidspunktet da A opplyste om graviditeten og til hun fikk beskjed om at oppdraget trolig ikke ville bli forlenget, kan ha mange grunner. Sammenfall i tidspunktene er, etter nemndas syn, uansett en omstendighet som gir grunn til å tro at A ble forskjellsbehandlet.

Arbeidsgiver erkjenner at det ble kjent med at A ønsket å bli gravid igjen i slutten av juli, samt at hun ønsket omsorgspermisjon. A søkte omsorgspermisjon den 22. august 2014, og ble meldt av IP-treningen i begynnelsen av september 2014. I likhet med sak 15/2015 foreligger det sammenfall i tid mellom avmelding av runde 5-8, unnlatelsen av å undersøke om det ble oppsamlingsrunder 1-4 høsten 2014, og tidspunktet for når hun søkte om delvis omsorgspermisjon og arbeidsgiver ble kjent med at hun ønsket å bli gravid igjen. Sammenfallet i tid er en omstendighet som etter ombudets oppfatning underbygger at det er grunn til å tro at antatt fremtidig graviditet og/eller delvis foreldrepermisjon ble vektlagt.

På bakgrunn av dette mener ombudet at de samlede omstendighetene i saken tilsier at det foreligger tilstrekkelige holdepunkter som gir grunn til å tro at antatt fremtidig graviditet og/eller omsorgspermisjon ble vektlagt i forbindelse med at A ikke fikk IP-trening.

Ombudet må dermed legge til grunn at A har blitt forskjellsbehandlet, med mindre B sannsynliggjør at hun ikke fikk IP-trening av andre årsaker. Det er B som har bevisbyrden og risikoen for bevistvil. Bevisbyrderegelen skal inspirere arbeidsgivere til en ryddig og forsvarlig saksbehandling, jf. Høyesteretts uttalelse i 2012 s. 424 avsnitt 36. Ombudet viser også til Høyesteretts uttalte i samme dom i avsnitt 40, om at det vil ha liten selvstendig bevisverdi at arbeidsgiver forsikrer at det ikke har forekommet diskriminering.

B har opplyst at intensjonen var å gi A IP-trening. A ble avmeldt IP-rundene (5-8) fordi F ikke fanget opp e-posten fra IP-ansvarlig sendt den 28. juli 2014 om at det ble oppsamlingsrunder den høsten. Det har også vært uklart ovenfor de ansatte hvem som har ansvar for oppmelding av IP-trening, og at driftsenhetsleder burde ha henvist A til IP-kontakt. Det var også uklart hvem som var As nærmeste leder. Klare ansvarsområder med hensyn til personal- og fagansvar var mangelfullt kommunisert og praktisert ved driftsenheten. Det var en rekke uheldige omstendigheter og uklar kommunikasjon som medførte at A ble meldt av første oppsett IP-trening.

At IP-kontakt F ikke fanget opp e-posten av 28. juli 2014 har for ombudet kun betydning på den måten at arbeidsgiver ikke visste om det ble oppsamlingsrunder eller ikke da beslutningen om avmelding ble tatt. Arbeidsgiver har fremdeles unnlatt å undersøke om det ble oppsamlingsrunder før A ble avmeldt nødvendig IP-trening. Ombudet mener de øvrige omstendighetene B har vist til verken forklarer hvordan eller begrunner hvorfor A ikke fikk nødvendig IP-trening høsten 2014. 

Ombudet understreker at det ble foretatt en aktiv beslutning om at A ikke skulle delta på IP-runde 5-8 av arbeidsgiver, og beslutningen ble tatt uten at arbeidsgiver foretok noen undersøkelser for å sikre at det var noen muligheter for oppsamlingsrunder.

Ombudet mener dermed at B ikke har fremlagt tilstrekkelig bevis for at det var andre årsaker enn antatt fremtidig graviditet og delvis omsorgspermisjon som var årsaken til at hun ble ikke fikk IP-trening høsten 2014.

Politidistriktet har ikke anført at forskjellsbehandlingen er lovlig etter likestillingsloven § 6. Ombudet kan heller ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som medfører at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse, og ombudets konklusjon er følgelig at B har overtrådt likestillingsloven § 5 ved å ikke gi A IP-trening høsten 2014.

Gjengjeldelse

Likestillingsloven § 9 oppstiller et forbud mot gjengjeldelse overfor noen som har fremmet klage om brudd på likestillingsloven eller har gitt uttrykk for at slik klage vil bli fremmet. Med gjengjeldelse menes handlinger eller uttalelser som medfører skade eller ubehag. Eksempler på gjengjeldelse fra forarbeidene, Ot.prp. nr. 35 (2004–2005) s. 22, er:

[…] oppsigelse, degradering, mindre spennende arbeidsoppgaver, omplassering, økt arbeidsbelastning, urimelige krav til overtid med mer, etter at det er fremmet klage om forskjellsbehandling.

Bevisreglene i likestillingsloven § 27 kommer til anvendelse, som referert til over. A må altså vise til omstendigheter som gir grunn til å tro at hun har blitt stilt dårligere på grunn av klage eller etter at det er gitt uttrykk for at klage vil bli fremmet.

A har vist til flere forhold som hun ber ombudet vurdere kan være gjengjeldelse. Dette gjelder følgende:

1. A først ikke fikk innvilget turnustillegg fra 1. januar 2015.

2. A fikk beskjed om at hun ikke fikk delta på nødnettkurs.

3. J ble foreslått som mulig arbeidssted for henne.

4. Det ble innhentet bekreftelser fra A sine kollegaer.

Selv om enkeltforhold hver for seg ikke nødvendigvis er nok til å fastslå gjengjeldelse, kan summen av flere tilfeller føre til at vilkårene er oppfylt. D ønsker at ombudet vurderer hendelsene samlet.

I denne saken mener ombudet at A ikke ble utsatt for gjengjeldelse. Ombudet kan ikke se at hun verken enkeltvis, eller dersom en ser på hendelsene samlet, er stilt dårligere på grunn av klagen. Ombudet viser til at hun fikk utbetalt turnustillegget fra 1. januar 2015, selv om det kom noe sent på grunn av uenigheter om beregningen. Videre fikk hun deltatt på nødnettkurset, og hun ble heller ikke flyttet til J. Når det gjelder innhenting av bekreftelsene fra kollegaer, er disse knyttet til å få saken opplyst. Partene har rett til å fremlegge de bevisene som de mener kan styrke deres sak, og det er opp til ombudet å vurdere bevisenes betydning i uttalelsen som avgis. Å vurdere hvorvidt innhenting av slike bekreftelser er en gjengjeldelseshandling vil kunne begrense retten til å fremlegge de bevisene man ønsker. Dette vil kunne få uheldige konsekvenser utover denne saken. Dette kan derfor heller ikke anses som en gjengjeldelseshandling.

Dersom A skulle ha blitt ansett å bli stilt dårligere på grunn av noen av disse forholdene enkeltvis eller samlet, mener ombudet at det i alle tilfelle ikke er fremlagt noen holdepunkter som underbygger at det er en årsakssammenheng mellom disse og klagen fra A.

Konklusjon

1. B har diskriminert A i strid med likestillingsloven § 5 på grunn av antatt fremtidig graviditet og delvis omsorgspermisjon ved å ikke gi henne IP-trening høsten 2014.

2. B har ikke utsatt A for gjengjeldelse i strid med likestillingsloven § 9.