Ombudet avviste sak på grunn av manglende kompetanse

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage av 3. november 2016 fra advokat Knut Rognlien, fremsatt på vegne av Den islandske Lutherske-Evangeliske Menigheten i Norge, Den finländska ev.-luth. församlingen i Norge og den Svenske Kyrkan i Norge, i fellesskap omtalt som de nordiske folkekirkene i Norge.

På vegne av de nordiske folkekirkene i Norge anfører Rognlien at kravene for tilskudd etter Kulturdepartementets rundskriv V-3B/2016 Tilskudd om tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke 2016 er diskriminerende. Etter rundskrivet skal tilskuddet beregnes ut fra antall medlemmer som innen 1. januar 2017 har gitt en aktiv og uttrykkelig melding om at de ønsker å være medlemmer i tros- eller livssynssamfunnet.

Det har ikke tidligere vært stilt et slikt krav. Rognlien opplyser at de nordiske folkekirkene i Norge siden 2006 har mottatt tilskudd på grunnlag av medlemsregistrene fra folkekirkene i hjemlandet. I disse registrene har personnumrene til de medlemmene av folkekirkene som har flyttet til Norge vært oppført, og disse listene oversendes til Kulturdepartementet.

Rognlien opplyser videre at de nordiske folkekirkene i Norge vil ha betydelige vansker med å innhente samtykke fra sine medlemmer innen departementets fastsatte frist, som er 1. januar 2017.

Rettslig grunnlag for avvisning

Ombudet skal avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt, jf. diskrimineringsombudsloven § 3, femte ledd.

Ombudets vurdering

Grunnlaget for klagen

Rognlien har i klagen ikke presisert hvilket diskrimineringsgrunnlag han gjør gjeldende. Ombudet forstår imidlertid klagen slik at det gjelder mulig brudd på diskrimineringsloven om etnisitet.

Etter lovens § 6 er det forbudt å diskriminere på grunn av etnisitet, religion eller livssyn. I herværende sak er det spørsmål om diskriminering på grunn av religion. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter §§ 7 eller 8. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person eller et foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes religion.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av religion.

Saken reiser spørsmål om indirekte forskjellsbehandling, da det gjelder en tilsynelatende nøytral bestemmelse eller betingelse som gjelder for alle tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Det fremgår av ordlyden i § 6 annet ledd at juridiske personer ikke vernet av forbudet mot indirekte forskjellsbehandling. Dette vernet gjelder kun for fysiske personer.

Spørsmål om lovstrid og manglende forskriftshjemmel

Rognlien har anført at kravene som følger av rundskrivet er i strid med lov om tilskott til livssynssamfunn. Videre mener han Kulturdepartementet ikke har fått delegert myndighet til å gi regler om hvem som kan registreres som tilskuddstellende medlem i et trossamfunn. Ombudet har ikke mandat til å vurdere dette. Denne problemstillingen må eventuelt vurderes av Sivilombudsmannen.

Videre har Likestillings- og diskrimineringsnemnda i flere saker lagt til grunn at verken ombudet eller nemnda kan behandle spørsmål om motstrid mellom diskrimineringslovgivningen og øvrig lovgivning, se for eksempel nemndas sak 69/2015.

Spørsmål om brudd på menneskerettskonvensjoner

Avslutningsvis har Rognlien gjort gjeldende at rundskrivet er i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 14 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Likestillings- og diskrimineringsnemnda konkluderte i sak 58/2015 med at verken ombudet eller nemnda kan vurdere om det foreligger brudd på EMK. Det er derfor klart at den delen av klagen som gjelder brudd på EMK art. 14 må avvises. Ombudet legger til grunn at det samme gjelder spørsmål om brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Konklusjon

Saken avvises.