Av Sunniva Ørstavik, likestillings- og diskrimineringsombud.
Fullversjon av innlegg trykket i Nordlys og Sunnmørsposten 8. mars 2010.

Kommune-Norge gjør kvinnene til deltidsarbeidende. I enkelte kommuner jobber opptil 86 prosent av kvinnene som er kommunalt ansatte deltid. Og stillingsbrøkene er ofte små, for små til at det blir en lønn å leve av, for små til å kunne være økonomisk uavhengig. Ordførere over det ganske land - dere har ansvaret. Dere må også rydde opp. Gi kvinnene mer jobb!

Vi er gode på likestilling. Så gode at vi stadig får høre at nå er det nok likestilling. Så gode at andre land kopierer våre ordninger. Det kommer delegasjoner fra utlandet som vil se den norske ordningen i praksis. De vil med egne øyner se norske fedre trille barnevogner i Frognerparken, de vil høre om kvoteringsreglene til ASA-styrene som har gjort at det er flaut for norske styrer ikke å ha kvinner. De vil kopiere velferdsordningene som gjør det mulig for norske kvinner både å få mange barn og delta i arbeidslivet. Norske kvinner er  etter hvert også i flertall på høyere utdanning.

Likevel er det slik at vi har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i den industrialiserte verden. Det er ingen tegn til bedring når vi ser på unge jenters og gutters utdanningsvalg på yrkesfag – gutter velger bygg og anlegg og jenter velger helse og sosial.

Kvinner tar fortsatt nesten 90 prosent av foreldrepermisjonen. Menn med barn jobber i gjennomsnitt en dag mer i uka enn kvinner med barn. Deltid er for kvinner en vanlig tilpasning til arbeidslivet for å få kabalen til å gå opp, deltid for menn er et unntak på vei inn i arbeidslivet som student eller på vei ut i pensjonisttilværelsen. Deltid for kvinner er altså tilpasning til barnefasen, mens mennene velger deltid før eller etter småbarnsfasen.

Kvinner som jobber vanlig heltid kan fortsatt risikere å være unntaket blant deltidsmødrene i barnehagen, kvinner blir fortsatt spurt om de ga fra seg deler av foreldrepermisjonen frivillig (til far!). Flertallet av fedre oppgir på sin side at de ønsker mer tid sammen med ungene sine. De fleste ønsker større del av foreldrepermisjonen. Svært få menn kjenner andre menn som jobber deltid.

Kvinners og menns ulike yrkes– og omsorgsløp gir ulik uttelling når det gjelder penger og makt. Menn taper når det gjelder omsorg, mens kvinner betaler for sin tilpasning til yrkeslivet av egen lomme - mangel på likelønn, ufrivillig deltid, lav pensjon, økonomisk avhengighet og dermed liten mulighet til å forsørge seg selv. Over 40 prosent av norske kvinner frykter for vanskelig økonomien ved samlivsbrudd. Frykten deles ikke av menn, naturlig nok. De frykter kanskje heller for kontakt med barna?

Jeg ser for meg det unge paret som før de får barn er enige om at arbeid og omsorg for barn er noe som skal deles. De tar det som en selvfølge. Men når barnet kommer, oppstår ulikestillingen. Det er noen forventinger om hvem som skal ta mesteparten av omsorgsarbeidet, og det er noen økonomiske betingelser som legger føringer på valgene.  Hva er det som gjør at vi på tross av likestilling på en del områder gir hverandre så små handlingsrom? Hva må endres for å komme det siste stykket slik at både menn og kvinner kan få større spillerom hjemme og i arbeidslivet? Hvorfor kan det legges til rette for å få endringene dit vi vil? Hvordan kan vi få fortgang i utviklingen, nå som vi tross alt er kommet et godt stykke på vei?

Den siste biten

Er det fordi det er nå det koster? Både for kvinner og menn, og ikke minst for de som bestemmer. Debatten om deling av foreldrepermisjonen kan tyde på det. Mange kvinner synes det er vanskelig å dele foreldrepermisjonen utover fedrekvoten. Undersøkelser viser at foreldrepermisjonen er et knapt gode – både kvinner og menn vil ha mer, men de som deler mest er også mest fornøyde. Hva om vi tok debatten om tredeling av foreldrepermisjonen ennå et hakk videre? Tør vi kreve at permisjonen skal deles 50-50? Blant annet for å dele på omsorgsretter og omsorgsplikter. Tør politikerne ta den debatten?

Deltid bør være en mulighet for alle og ikke det samme som kvinnetid. Flere pappaer må bruke mer tid med barn og hjem. Vi vil ha småbarnspappaer med normalarbeidstid, ikke disse overtidspappaene. Hvis menn hadde jobbet vanlig heltid i stedet for 120 prosent, ville kvinner kunne jobbe fulltid og fått fulltids betalt - og tiden til omsorg og barn ville være den samme.

Arbeidsgivere må begynne å verdsette kvinner i kvinnedominerte yrker på lik linje med menn i mannsdominerte yrker. Ordførere over det ganske land, jeg har en appell på Kvinnedagen: Slutt å tilby små stillingsbrøker for å få turnusen til å gå opp. Slutte å la kvinnelige arbeidstakerne jage vakter i en uforutsigbar hverdag. Gi de tusener av kommunalt ansatte kvinner rett til heltid – på ordentlig. Slik man tar heltidsarbeid som en selvfølge i tilsvarende mannsdominerte bransjer.