I dag, 3. september 2011, fyller FNs kvinnekonvensjon 30 år. Feiringen bør vi bruke til å minne hverandre om at konvensjonen ikke er et festskrift, men et juridisk bindende dokument. Kvinnekonvensjonen er en del av norsk lov, og den skal påvirke norsk politikk. Nordmenn liker å tro at vi er ”verdensmestre” i likestilling, men FN har uttrykt bekymring over ulikestilling i Norge.

Kvinnekonvensjonen (Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women, CEDAW) ble vedtatt av FNs generalforsamling 18. desember 1979 og trådte i kraft 3. september 1981. På disse tre tiårene har konvensjonen hatt enorm, positiv innflytelse på kvinners liv verden over. I dag har 174 land, 90 prosent av FNs medlemsland, ratifisert konvensjonen. Den er en av menneskerettighetskonvensjonene med størst tilslutning.

Samtidig anses Kvinnekonvensjonen som problematisk, fordi likestilling oppfattes forskjellig i ulike deler av verden. Et eksempel er Jordan, som fikk kritikk fordi kvinner ikke kunne reise og bevege seg fritt uten tillatelse fra et mannlig overhode i familien. FN oppfordret Jordan til å endre praksis, og myndighetene fulgte heldigvis opp. Nå kan jordanske kvinner reise fritt. Historien viser at kvinnekonvensjonen og komiteens arbeid er det viktigste våpenet mot kvinneundertrykkelse i alle verdenshjørner.

LDO har ansvar for å overvåke at norske myndigheter overholder konvensjonen. I august i år besøkte jeg FNs kvinnekomité (CEDAW-komiteen) i New York. Det var en sterk opplevelse. De dyktige kvinnene som ledet seansen kom fra land som Kenya, Tyrkia og Bangladesh, og de var svært oppdatert på norske forhold. De hadde ikke slått seg til ro med at Norge har kommet ”langt nok”.

Tvert imot – komiteen hadde flere kritiske spørsmål. Blant temaene vi diskuterte, var vold mot kvinner, herunder vold mot kvinner med innvandrer- eller flyktningbakgrunn, og Norges svake statlige støtteordninger til kvinneorganisasjoner.

Lytter Norge til FN? Det korte svaret er ja – selv om norske myndigheter ikke alltid lytter godt nok. På 2000-tallet ble Norge kritisert for dårlig innsats i arbeidet mot voldtekt. Mange anmeldelser ble henlagt, og alt for få saker førte til domfellelse. På dette området har FN vært et lokomotiv som har dratt oss fremover. I de senere år har regjeringen satt ned et voldtektsutvalg, og det er etablert en fast voldtektsgruppe hos KRIPOS. Vi er ikke i mål, men presset fra FN gjør oss bedre.

På nyåret 2012 er det Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakkens tur til å stå foran FNs kvinnekomité. Stater som har ratifisert konvensjonen må regelmessig rapportere på likestillingstilstanden i sine land.
Etter utspørringen vil jeg følge nøye med på om FN får innflytelse på regjeringens politikk. Det bør de få. På viktige områder som likelønn og vold mot kvinner har Norge kommet alt for kort. FN mener at norsk likestillingspolitikk er mye fin retorikk og lite konkret handling. Dessverre har de rett. Hva har Audun Lysbakken tenkt til å gjøre med det?