YTRINGSFRIHET: I et åpent og demokratisk samfunn må alle ta ansvar for å imøtegå hetsende ytringer. Lovverket kan ikke gjøre hele jobben alene.

Det er påfallende hvor stor bekymringen er for ytringsfrihetens kår i Norge. Samtidig har vi aldri hatt flere kanaler tilgjengelige for å fremme egne meninger – twitter, Facebook, blogger, nettaviser og kommentarstrenger - det er ikke grenser for når og hvor hvem som helst kan gi uttrykk for hva som helst. Bekymringene for hvordan ytringene rammer, synes derimot å være nærmest fraværende. Jeg vil hevde at utfordringene i Norge i dag ikke er at ytringsfrihetens rammer trues, men heller at de mest ekstreme ytringene får bli stående uimotsagt.

Etter 22. juli var oppfordringen til oss alle at vi skulle møte terroren med mer åpenhet, og mer demokrati. En periode syntes det som debattklimaet var på vei til å bli mer balansert, og mindre hatefullt. Slik skulle det likevel ikke gå. Aftenpostens oppslag 9. oktober, ”Rosetoget er gått” viser dessverre at ukvemsord, trusler og særdeles ufine utfall mot enkelte debattanter er mer det normale enn unntaket.

Vi kan bare gjette hva det gjør med unge mennesker med innvandrerbakgrunn å lese SMS’er, e-postmeldinger, eller motta telefoner fra ukjente, som ”du er aldri trygg”, ”vi hater deg”, og ”dra tilbake” – ikke én gang, men stadig vekk. Det er en hverdag mange må leve i. Henvendelser til Likestillings- og diskrimineringsombudet bekrefter dette.

Er det mulig å sikre et effektivt vern mot hatefulle ytringer samtidig som man verner om ytringsfriheten? At ytringsfrihet er en fundamental menneskerettighet som skal holdes høyt, er det lett å være enig i. Tildelingen av Raftoprisen i år tydeliggjør hvor vanskelige kår ytringsfriheten har i enkelte land. Organisasjonen Sexual Minorities in Uganda mottar prisen 6. november for sitt arbeid for å sikre gjennomføring av menneskerettigheter for alle, og for å fjerne diskriminering på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet i Uganda. Folk som tar til orde for rettigheter for denne gruppen, lever i frykt for livene sine. Det er neppe noen som er uenige i at slike angrep på ytringsfriheten er helt uholdbare.

Jeg vil likevel understreke at ytringsfriheten ikke gjelder ubegrenset, og bare kan forsvares i den utstrekning den ikke på uforholdsmessig vis rammer andre fundamentale menneskerettigheter – som retten til vern mot hatefulle ytringer.

For hatefulle ytringer rammer bredt. Torgrim Eggens kronikk i VG 2. oktober, ”Menn som hater kvinner”, viser hvordan kvinner skremmes bort fra samfunnsdebatten av trakassering og trusler særlig om seksualisert vold. Det kan se ut som at debattklimaet har hardnet til. Konsekvensene er ikke bare en fattigere debatt, men også et samfunn der mange lever i frykt, for å delta og gi uttrykk for egne oppfatninger, og ikke minst i frykt for egen sikkerhet. Dette er åpenbart ikke et samfunn vi ønsker å bidra til.

Etter 22. juli har koblingen mellom ekstreme ytringer og holdninger og ekstreme handlinger blitt tydelig. Det er ikke slik at ytringer er ”bare ord”. Terrorhandlingene 22. juli er det mest ytterliggående tilfellet i nyere tid, men ikke det eneste. Vi har flere eksempler på at hatefulle ytringer mot grupper har bidratt til ekstreme voldshandlinger. Folkemordet i Rwanda i 1992 er ett grotesk eksempel, fra hjemlige trakter viser drapet på Benjamin Hermansen i 2001 hvor galt det kan gå når noen setter hatefulle oppfatninger om i handlinger.

Hatefulle ytringer mot personer på grunn av for eksempel hudfarge og etnisk opprinnelse, omfattes av rasismebegrepet, og er forbudt, både etter internasjonale konvensjoner, og i nasjonalt regelverk. Straffeloven forbyr grove rasistiske ytringer. Andre ekstreme og trakasserende ytringer kan også være straffbare.

Til tross for at straffebestemmelsen har eksistert i mange år, er det sørgelig få saker som har blitt reist for domstolen, og enda færre som ender med domfellelse. Enkelte vil påstå at bestemmelsen er nærmest ikke-eksisterende, og at det i praksis er fritt fram for å sette fram de holdninger og meninger man måtte ha.
FNs rasediskrimineringskomité har gjentatte ganger, senest i vår, kritisert norske myndigheter for mangelfullt vern mot rasistisk ytringer. Komiteen oppfordrer myndighetene til å sikre nødvendig balanse mellom ytringsfriheten og ekstreme rasistiske ytringer, og ha en strategi for hvordan man skal håndtere rasisme i den offentlige debatten mer effektivt. Etter 22. juli er det siste ikke minst viktig.

Hatefulle ytringer er straffbare forhold som domstolen behandler. Ombudets rolle er å overvåke at myndighetene overholder internasjonale forpliktelser, slik at vernet mot hatefulle ytringer blir reelt.

Det er imidlertid ikke nok med et strengt og tydelig lovforbud mot hatefulle ytringer. En streng håndheving av forbudet vil fort kunne lede til en uønsket knebling av viktige debatter. I dette uavklarte feltet mellom de respektfulle og de ulovlige ytringene, har vi alle et ansvar for å bidra til en balansert og ryddig debatt. Som enkeltperson å delta og nyansere og imøtegå, som redaktører å legge til rette for en reell mangfoldig og respektfull debattkultur, og til å sørge for at nyhetsoppslag ikke bygger opp under uønskede stereotypiene.

Retten til et effektivt vern mot hatefulle handlinger eller ytringer er en fundamental menneskerett, og en forutsetning for et sunt demokrati. Vi må minne hverandre om at denne rettigheten en like viktig som retten til å ytre seg fritt.

Av avdelingsleder Elisabeth Lier Haugseth i Avdeling for lov og rettigheter, Likestillings- og diskrimineringsombudet.