Norgesmester i diskrimineringsjuss

En høy hekk delte den lille byen Baton Rouge i Louisiana i to. Her vokste Ronald Craig opp på 50- og 60-tallet i et lovfestet segregert samfunn. Sammen med en stor familie bodde han i bydelen for den svarte befolkningen, og hadde ingen naturlig kontakt med hvite amerikanere.

– Jeg turte aldri å bevege meg over på den andre siden. Det ville være å forstyrre den sosiale orden. Jeg ville bli sett på som en bråkmaker og høyst sannsynlig fått juling. Og det samme ville skjedd hvis en hvit gutt kom på vår side.

Han skjønte tidlig at noen ting kan man gjøre noe med, andre ikke.
– Jeg benyttet ikke de hvites offentlige toalett selv om jeg registrerte at det som var for meg var ekkelt og skittent. Jeg drakk ikke av den delikate drikkefontenen, men den rustne som var for de svarte. Min reaksjon på urettferdigheten ble ønsket om å studere og å utvide min egen horisont ved å se verden.

I Craig- familien var jeg andre generasjon med høyere utdanning. Hjemmet lå i et middelklasse-nabolag knyttet til et tradisjonsrikt universitet for svarte, hvor både hans far og mor arbeidet.

– Min far har doktorgrad i musikkteori, og det er kanskje fra ham min datter har sin musikalske innsikt, smiler Craig, og er tydelig stolt av sin musikerdatter Mira Craig.

Første samtale med en hvit

Da Ronald Craig gikk i 12. klasse ble staten Louisiana tvunget av regjering og høyesterett til å integrere. Hvite skoler måtte åpne for svarte og svarte skoler for hvite.

Det var dette året han som 17-åring hadde sin første samtale med en hvit. Damen representerte en hvit skole og ringte til Craig, som da var visepresident ved skolens elevråd, med invitasjon til samarbeid om å opprette en kreftforening.

– Jeg husker samtalen godt. Den viste at hun som hvit hadde svært liten kunnskap om den svarte befolkningen, men at hun var nysgjerrig. Hun var opptatt av hvordan jeg hadde det, og ønsket innsikt. Hun spurte “Hvor mange kjoler har en gjennomsnittlig svart pike” Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg ville både representere de svarte på en ærlig og god måte, gi henne det svaret hun forventet og jeg hadde absolutt ingen er kunnskap om kjolegarderober. Vi var seks brødre og jeg fikk to nye bukser i året. Jeg svarte “tre” med nølende stemme og hørte et gisp i andre enden. Jeg skjønte at hun synes skrekkelig synd på oss.

Ronald Craig slår seg på lårene ler. Han synes mye har skjedd på førti år.

– Jeg er helt klart påvirket av å ha vokst opp med segregasjon. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et slags grunnleggende behov for å gjøre en endring, men aldri vært sint. Juss ville utruste meg til helt konkret å kunne bidra til samfunnsendring, tenkte jeg.

De prestisjefylte universitetene i USA begynte å ta ansvar, åpnet dørene for svarte, og tilbød finansiell hjelp.

– Samtidig som at jeg så mye urettferdighet, var jeg takknemlig for de mulighetene jeg fikk. Jeg tenkte ikke at utviklingen gikk altfor sakte, men levde i min verden og satte stor pris på de gode tingene i livet som fantastisk familie, kirken, at vi aldri led noen nød, og at jeg faktisk fikk studere og utvikle meg. Jeg gikk ikke rundt hver dag og var fortvilet for at vi ikke kunne stemme eller bo akkurat hvor vi ville. Jeg levde med de nedverdigelsene som var en del av livet i sørstatene, men fokuserte på kjærligheten og alt som er godt. Jeg forsøker fremdeles å la kjærligheten og det vakre fylle livet mit, legger han til.

Nye horisonter

Craig studerte syv år på Northwestern University of Chicago. Ved å gå på et universitet som først for to år siden hadde åpnet for svarte studenter, var han på en måte en politisk aktør, mener han selv. Ved universitetet opplevde svarte studenter at “fraternities” og “sororities” [sosiale studentklubber] ikke ønsket svarte velkommen, og behovet for sosial tilhørighet gjorde at de svarte dannet egne klubber. Han ble etter hvert også en del av The Black Power Movement [Bevegelse primært i USA på 60- 70-tallet med politiske målsetninger knyttet til antidiskriminering, etablerte sosiale strukturer og økonomisk selvstendighet].

– Jeg var litt for ung til å delta i de historiske demonstrasjonene, og kom først på banen etter at Martin Luther King ble drept i 1968.

Fra studieårene er det allikevel feltopphold i Zambia og Tanzania han vil trekke frem. Her agerte han som journalist for å få mulighet til å intervjue geriljaene i området knyttet til Rhodesias [Zimbabwes] frihetskamp. Universitetet hadde mange utvekslingsprogrammer med utlandet, men Craig var først ute med å etablere stipendordning for å studere i Afrika, noe han mente burde være en naturlig del av universitets utvekslingssamarbeid. Craig sier selv han generelt har god erfaring med bare rett og slett å etterspørre nye ordninger og rutiner.

– Jeg tror de aller fleste ønsker et mer vidsynt og likestilt samfunn, det er bare ikke alltid så lett å komme på det sånn helt av seg selv, smiler han lurt, og har antagelig sitt hjertebarn aktivitetsplikt i lovverket i bakhodet.

Tilfeldighetenes spill

Som ung forretningsjurist i USA, drømte Craig om å se mer av verden. Han jobbet hardt og sparte penger til dannelsesreiser rundt omkring. Det var på en av disse reisene, på vei hjem fra India i 1980, han skulle svippe innom slektninger som bodde i Norge.

– Jeg ble betatt og oppholdet forlenget, stråler han og ser nesten nyforelsket ut.

Der traff han sin kone Lill som han nå har to voksne barn sammen med.

Det første året sammen bodde ekteparet Craig i New York hvor han fikk en flott jobb med å undervise juss-studenter på New York University. Så bodde de litt i Norge for at Craig skulle bli kjent med sin kones kultur og lære språket, så et par år i Japan hvor Lill hadde forskerstipend, og så til Norge igjen.

– Tilbake i Norge jobbet jeg som barista på Norges første kaffebar, og svettet over cappucinomaskinen hele dagen. Jeg ble så sliten og fikk et stort behov for å jobbe med juss på et kontor igjen.

Han ble ansatt som vitenskapelig assistent på Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, og jobbet med krevende oversettelser av norske offentlige utredninger til engelsk, knyttet til samers rettigheter og kjønnslikestilling. Samtidig studerte han og tok de fire første avdelingene av det norske embetsstudiet i juss for å kunne jobbe som jurist, og etter hvert advokat, i Norge. Oversettelsesarbeidet la grunnlaget for at han senere kunne gi ut ordlister med oversettelse av norske juridiske faguttrykk til engelsk.

Så fulgte 90-tallet med det Craig kaller “gode år” med det lille advokatkontoret han ble en del av. Sammen red de på en bølge av spennende arbeidsoppgaver innen telekommunikasjonsrett og internasjonal kontraktsrett. Telekommunikasjonsbransjen var ekstremt dynamisk og ekspansiv, og minnet om oljebransjen 10-20 år tidligere, mener han.

Diskrimineringsengasjementet våkner igjen

– Så, omtrent samtidig med at Senter mot etnisk diskriminering (SMED) var under etablering i Oslo, opplevde jeg selv å bli diskriminert ved å bli nektet adgang på et utested i Oslo på grunn av hudfargen min. Jeg fikk en oppvåkning i forhold til at alt kanskje ikke sto så bra til i Norge, og innså at samfunnet kanskje beveget seg i feil retning. Idealismen begynte å gløde. Som jurist på SMED fikk jeg jobbe med både enkeltsaker og rettshjelp for folk som hadde opplevd diskriminering, og på systemnivå med mulighet for å påvirke gjennom blant annet høringsarbeid.

I arbeidet sitt savnet Craig litteratur om etnisk diskriminering i Norge. Det tok han konsekvensen av og søkte om doktorgradsstilling knyttet til Norsk senter for menneskerettigheter. Avhandlingen “Systemic discrimination in employment and the promotion of ethnic equality”, tar opp hvor vanskelig det er å hanskes med systemisk diskriminering gjennom forbudsbestemmelser. Med en internasjonal sammenligningsstudie av ulike modeller for anti-diskrimineringsarbeid, synliggjør Craig fordelene med aktive og proaktive lovbestemmelser.

– Jobben min har etter dette mye handlet om å vise viktigheten av å få aktivitetsplikt inn i lovverket ved ulike former for diskriminering. Dagens lovtekster er ikke forpliktende nok, mener jeg. Det må for eksempel være helt tydelig hva som forventes av en arbeidsgiver også på dette feltet, understreker Craig.

Dagens utfordringer

– Det er en stor utfordring å redusere diskriminering i Norge. Det er et slags tabu-tema og noe av det verste man kan bli anklaget for. Folk går umiddelbart i forsvar hvis det er minste antydning til at det kan dreie seg om diskriminering, og diskriminering er dessuten vanskelig å bevise. Det kan være flere indikasjoner på at noen ikke er blitt behandlet som de burde, men det er utfordrende å identifisere hvilke mekanismer i oss som har ført til usaklig forskjellsbehandling. Det er mange ubevisste stereotypier der ute som vi alle lider under, sier Craig.

Det er nettopp derfor Craig mener det er hensiktsmessig med gode rutiner og aktivitetsplikt for å hindre diskriminering.

– Vi må alle jobbe aktiv mot tendensen til å velge og orientere oss mot de som ligner mest på oss selv, og heller åpne for nettopp større grad av annerledeshet. Vi må ikke la annerledeshet bli en ulempe, avslutter han.

Om Ronald Craig:

Ronald L. Craig, født 21. oktober 1952 i South Carolina, USA.
Utdannelse: Jurist fra Northwestern University of Chicago og Dr. juris ved Universitetet i Oslo tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter.
Jobb: Diskrimineringsekspert og seniorrådgiver hos Likestillings- og diskrimineringsombudet
Meritter: Diverse juridiske publikasjoner innen feltet etnisk diskriminering samt drøfting av begreper brukt i anglo-amerikansk rett versus norsk rett.
Medlem blant annet av utvalget som skrev NOU 2002:12 “Rettslig vern mot etnisk diskriminering” og NOU 2012:15 “Politikk for likestilling”. Styreleder ved Antirasistisk senter siden 2007.