Jul betyr juling

Historien hørte jeg for mange år siden og glemmer den aldri. Og historien er dessverre ikke unik. Altfor mange vokser opp som henne, i et hjem der volden stjeler all trygghet. Der barn ser far slå mor. Og redselen for neste slag gjør at pausene hvor man skal leve livet egentlig aldri er der.

Vold i nære relasjoner er et stort samfunns- og folkehelseproblem. Og det er en stor likestillingsutfordring. Kvinner – som i all hovedsak er offer for volden – mister all sin frihet og sine muligheter til å leve det livet de ønsker.

Vi vet at minst 150.000 personer er utsatt for vold i nære relasjoner hvert år. Krisesentrene tok i fjor imot 2579 kvinner – og i tillegg deres barn. Forskning tyder på at det bare er toppen av isfjellet. Cirka 75 prosent av de som utsettes for vold sier aldri ifra.

Det er få områder i politikken hvor enigheten er så stor som det at vi må bekjempe vold i nære relasjoner. Men gjennomføringsevnen svikter. Og den svikter oftest i samhandlingen mellom de ulike instansene som skal hjelpe. Vi får flere henvendelser til oss som viser nettopp det. At kvinnene som tør å si ifra, møter et hjelpeapparat som samarbeider for dårlig.

I Norge har vi en tradisjon for å snakker for mye, og gjør for lite, for å stoppe vold mot kvinner og jenter. Og vi ser at det som på papiret er et godt lovvern, eller et godt hjelpeapparat, likevel ikke fungerer i praksis. Vi klarer ikke å hindre at hjemmet er farligste stedet en kvinne kan oppholde seg, og har fortsatt flere partnerdrap enn land vi liker å sammenligne oss med. Kvinner og barn som utsettes for menneskehandel opplever fremdeles at den oppfølgingen de tilbys er dårlig, fragmentert og laget mer for å få menneskehandlere dømt enn for å hjelpe dem. 17-åringen som blir voldtatt av det hun trodde var en venn på fest, kan på ingen måte anmelde ham med et reelt håp om at han blir tatt og dømt.

Hvordan i all verden kan vi godta det? Jeg frykter at vi, på tross av 30 års likestillingskamp med krav om å gjøre det private politisk, fortsatt ser på vold i nære relasjoner som litt mer privat enn annen vold.

Vold i nære relasjoner har til alle tider blitt tiet i hjel. Av oss som samfunn, men også av de som utsettes for volden. Å få juling av sin nærmeste er skamfullt og krenkende. Det skal mye til for å stå fram. Jeg husker godt sangen til Suzanne Vega om Luca som bodde i andre etasje som ba om at vi ikke spurte.

Vår viktigste jobb er å ikke oppfylle det ønsket.

Vi må tørre å spørre, tørre å se. I barnevernet har vi lenge hørt slagordet: Du ser det ikke før du tror det. Det samme gjelder vold i nære relasjoner. For vold er aldri en privatsak. Den er et angrep på de verdiene vi som samfunn setter høyest, og derfor i høyeste grad et samfunnsproblem. Det betyr at vi som samfunn er forpliktet til å stoppe den. Ikke om tjue år. Eller ti, men nå.

Klementinene og julemarsipanen har for lengst gjort sitt inntog i butikkene. Mange har begynt å grue seg til jul. Samtidig starter den verdensomspennende kampanjen “16 dager mot vold mot kvinner”. Min utfordring går til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen: sørg for et skikkelig løft i arbeidet mot vold i nære relasjoner. I Norge har vi en tradisjon for å snakke for mye, og gjør for lite, for å stoppe volden. Den tradisjonen kan du bryte.

En forkortet versjon av denne står på trykk i Dagsavisen i dag.
Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.