Innspill til Straffelovrådets revisjon av straffeloven kapittel 26 (seksuallovbruddene)
Likestillings- og diskrimineringsombudet takker for anledningen til å komme med innspill til Straffelovrådets gjennomgang av straffeloven kapittel 26 (seksuallovbrudd). Siden straffelovrådets mandat er vidt, har vi ikke hatt anledning til å gjennomgå alle potensielle problemstillinger i detalj. Ombudet ønsker å peke på enkelte problemstillinger vi mener bør være sentrale i Straffelovrådets gjennomgang av straffeloven kapittel 26. Ombudet står selvfølgelig til disposisjon dersom Straffelovrådet har spørsmål, eller ønsker vår bistand underveis i arbeidet.
1. Harmonisering av strafferammer og mulige nye straffebud
I dagens lov er det stor variasjon i strafferammene for ulike seksuelle krenkelser. Eksempelvis er strafferammen for voldtekt etter § 291 «fengsel i inntil 10 år» eller «fengsel inntil 21 år» dersom voldtekten er grov. For seksuell handling uten samtykke er strafferammen «fengsel inntil 1 år» jf. § 297. Ombudet mener det bør undersøkes om det er behov for en harmonisering av strafferammene for ulike seksuelle krenkelser. En slik harmonisering kan gjøres på ulike måter.
Et alternativ er å heve strafferammen i § 297, slik at ulikheten mellom strafferammene i § 297 og § 291 blir mindre enn hva som er tilfellet i dag.
Grensen mellom en seksuell handling og seksuell omgang kan i noen tilfeller være vanskelig å trekke, og det kan være liten grad av forskjell i klanderverdigheten av handlingene, noe som bør gjenspeiles i strafferammene. En harmonisering av strafferammene vil etter vår mening også avhjelpe enkelte utfordringer ved å fastholde en minstestraff for voldtekt, slik denne fremgår av straffeloven § 292.
Et annet alternativ er å omstrukturere deler av kapittel 26 ved å utarbeide nye straffebud, hvor dagens straffebud spaltes opp og handlingene graderes i større grad. Eksempelvis kan seksuelt krenkende atferd, seksuelt krenkende berøring, seksuell utnyttelse og seksuelt overgrep være et utgangspunkt for nye graderte straffebud.[1] En slik gradering kan gi mer presise straffebud, samtidig som det blir en bedre sammenheng i graden av straff for ulike krenkelser av den seksuelle autonomi.
Uavhengig av lovteknisk løsning, mener ombudet at graden av klanderverdighet for den straffbare handlingen må danne utgangspunkt for en harmonisering av strafferammene.
2. Behov for en samtykkebestemmelse?
Spørsmålet om «samtykkelov», eller nærmere bestemt en samtykkebasert voldtektsbestemmelse, har vært sentralt i den norske debatten om voldtekt de siste årene. En straffebestemmelse som tar utgangspunkt i manglende frivillighet hos ble vedtatt i Sverige i 2018, og en samtykkebasert bestemmelse ble vedtatt i Danmark i 2020. Ombudet mener derfor at spørsmålet om det skal innføres et samtykkebasert straffebud må stå sentralt ved gjennomgangen av straffeloven kapittel 26.
Ombudet mener at forutsetningen for et samtykkebasert straffebud innføres i norsk rett, er at det foretas en gjennomgang av hvilke problemstillinger et samtykkebasert straffebud vil løse. Spørsmål som må diskuteres er om en samtykkebasert lovgivning gir bedre vern av den seksuelle autonomi, om det vil forhindre flere «gråsonesaker», om flere faktisk skyldige vil bli dømt, og til sist om en samtykkebasert lovgivning baseres på en tilstrekkelig avveining mellom fornærmedes rettsvern og den straffeforfulgtes rettssikkerhet.
Et argument for å innføre en samtykkebasert bestemmelse er at en slik lovbestemmelse kan ha en normerende og pedagogisk effekt. Samtidig kan det at et samtykkekrav fremgår av ordlyden bidra til å sikre forutberegnelighet for både fornærmede og den straffeforfulgte. Et samtykkebasert straffebud kan være viktig, særlig for ungdom og unge voksne, som utforsker og oppdager egen seksualitet.[2] På den andre siden er kunnskap om lovens normerende effekt usikker, slik at det kan diskuteres om argumentet er tilstrekkelig tungtveiende til å innføre en samtykkebasert bestemmelse.
Ombudet mener derfor at det kan være et behov for å nærmere undersøke holdninger til voldtekt og overgrep, og at det må vurderes om en samtykkebasert bestemmelse vil bidra til å øke bevissthet og holdninger om krenkelser av den seksuelle autonomi. Dersom det viser seg at en samtykkebasert bestemmelse vil ha en normerende effekt, mener ombudet at det taler for at en slik bestemmelse innføres.
Et annet argument for å innføre et samtykkekrav er at et slik krav i dag fremgår av ordlyden i § 297, som hjemler grunnlag for straff for «den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det». Siden § 297 har en lavere strafferamme og er ment å ramme mindre klanderverdige handlinger, taler hensynet til lovens systematikk for at det skal gjelde et uttrykkelig samtykkekrav for både seksuelle handlinger og seksuell omgang.
At et samtykke bør danne utgangspunktet for den norske voldtektsbestemmelsen, ble bemerket av CEDAW-komiteen, i deres avsluttende kommentar til Norges 9. rapport (CEDAW/C/NOR/CO/9) nr. 25. CEDAW-komiteen anbefalte at Norge «lovfester en juridisk definisjon av voldtekt i straffeloven, hvor manglende fritt samtykke danner kjernen, i tråd med komiteens generelle anbefalinger nr. 35 (2017), Vertido-saken (CEDAW/C/46/D/18/2008) og konvensjonspartens forpliktelser i henhold til Istanbul-konvensjonen».[3] Ombudet mener denne uttalelsen bør tas til etterretning og at den bør inkluderes i diskusjonene om et samtykkebasert straffebud i norsk lovgivning.
En utfordring i etterforskningen og domfellelsen av voldtekt er manglende eller usikre bevis, som får den rettslige følgen at strafferettslige beviskravet ikke er oppfylt. Denne utfordringen vil etter vår mening vanskelig løses ved å innføre et samtykkekrav i straffebudet. Et nytt bevistema i straffesaken vil i tilfelle kunne bli hvorvidt et kvalifisert samtykke faktisk er avgitt, slik at et samtykkekrav kan føre til nye bevisutfordringer.
I tillegg er det en forutsetning at et samtykkebasert straffebud utformes på en klar og presis måte. Det kan være utfordrende å utforme et straffebud som oppfyller kravet til klar lovhjemmel, samtidig som det er vidt nok til å inkludere de straffbare handlingene straffebudet er ment å ramme. Dersom et samtykkebasert straffebud skal innføres, er det nødvendig at ordlyd og forarbeider klart kommuniserer når et virksomt samtykke er avgitt, slik at det ikke oppstår usikkerhet ved lovtolkningen.
Seksuallovbruddene skal regulere intime situasjoner mellom mennesker, hvor et samtykke kan gis mer eller mindre implisitt, og hvor opplevelsen av krenkelse av den seksuelle autonomi vil variere. Ombudet er derfor usikker på om en samtykkebasert lovgivning vil løse de mange rettslige spørsmålene som oppstår i voldtektssakene. Et alternativ i den sammenheng er å utforme straffebudet på en måte som ikke oppstiller direkte krav om samtykke, men at ordlyden heller formuleres som et krav til frivillighet, slik som i Sverige.[4] Vi antar at det å se hen til utfordringer og løsninger i den svenske lovgivningen vil være fordelaktig i den norske utredningen.
3. Behov for presisering i enkelte straffebud
En god straffelovgivning kjennetegnes som kjent av klare og presise straffebud. Ombudet mener det er behov for en gjennomgang av enkelte deler av seksuallovbruddene, og at enkelte av disse med fordel bør endres eller presiseres. Dette gjelder særlig enkelte elementer i voldtektsbestemmelsen, § 291 som «truende adferd» og «av andre grunner ute av stand til å motsette seg». Rettspraksis viser eksempelvis at vilkåret «truende adferd» brukes sjeldent, [5] slik at det kan være grunn til bekymring for om ordlyden i tilstrekkelig grad rammer de tilfellene den er ment å ramme. Det er også usikkert hvor langt ordlyden «av andre grunner ute av stand til å motsette seg» rekker, og hvilke tilfeller som inngår i ordlyden. Selv kjernen av bestemmelsen synes å være uklar og en kilde til mange «gråsonesaker».[6]
4. Avsluttende bemerkninger
For å sikre et tilstrekkelig strafferettslig vern ved seksuelle krenkelser er det avgjørende at reglene i straffeloven og straffeprosessloven fungerer i et godt samspill. Ombudet er kjent med en rekke utfordringer på etterforsknings- og påtalestadiet som kan medføre at straffansvar ikke realiseres. Eksempler på slike utfordringer er feil ved bevissikringen, som at tilrettelagt avhør ikke brukes for å avhøre risikoutsatte personer, eller at et forhold subsumeres under feil lovbestemmelse. Ombudet har tidligere vært bekymret for om en subsumsjonsfeil medfører at § 295 brukes i stedet for § 291 dersom en person med psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemming er blitt utsatt for seksuelle overgrep i form av voldtekt.[7] En slik subsumsjonsfeil medfører at risikoutsatte personer har et dårligere strafferettslig vern, og er feil som må unngås. Hvorvidt det er behov for endringer i ordlyden for å redusere risikoen for anvendelse av feil straffebud, for eksempel i § 295, vil dermed også være en problemstilling Straffelovrådet kan se på.
For å legge til rette for et godt samspill mellom straffeloven og straffeprosessloven, mener ombudet det er særlig viktig at straffebudene utformes på en klar og presis måte, slik at forutberegneligheten sikres, og at straffeloven gir tilstrekkelig hjemmel for at skyldige kan dømmes og uskyldige går fri.
Som nevnt innledningsvis kan vi gjerne bli kontaktet dersom det er behov for utdyping av punktene ovenfor, eller dersom dere ønsker innspill på andre problemstillinger knyttet til gjennomgangen av straffeloven kapittel 26.
Vennlig hilsen
Hanne Inger Bjurstrøm
Likestillings- og diskrimineringsombud
Margrethe Søbstad
Fagdirektør
Lise Marit Nyerrød
førstekonsulent
[1] Jacobsen, J (2019) Valdtektsstraffebodet – gjeldande rett og spørsmål om reform, s. 332.
[2] Se eksempelvis Barneombudets rapport fra 2018 «Alle kjenner noen som har opplevd det», hvor det på s. 31 trekkes frem at mange ungdommer opplever seksuelle krenkelser i ulik grad, samtidig som kunnskapen om hva som er straffbart er liten.
[3] CEDAW/C/NOR/CO/9, s. 8 bokstav f). Den fullstendige anbefalingen fra CEDAW-komiteen kan leses her: https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=CEDAW/C/NOR/CO/9&Lang=En
[4] Den svenske Brottsbalken (BrB) SFS 1962:7006. 6. kapittel 1 §.
[5] Av rettspraksis med direkte rettskildemessig vekt er det primært Rt. 2002 s. 917 som bidrar til nærmere avklaring av bestemmelsens yttergrense. Avgjørelsen ble avsagt før dagens straffelov. Ordlyden som tolkes er derfor straffeloven (1902) § 192 «frykt for noens liv eller helse». I nyere juridisk teori er problemstillingen behandlet i Jacobsen, J (2019) Valdtektsstraffebodet – gjeldande rett og spørsmål om reform, s. 96-106.
[6] Se særlig Jacobsen J. (2019) Valdtektsstraffebodet – gjeldende rett og spørsmålet om reform, s. 151 – 230 for en nærmere behandling av vilkåret « av andre grunner ute av stand til å motsette seg».
[7] Ombudets innspill til Stortingsmelding om sikring av utviklingshemmedes menneskerettigheter kan leses her: https://www.ldo.no/en/arkiv/hoyringsarkiv/hoyringar-2017-2020/innspill-til-stortingsmelding-om-sikring-av-utviklingshemmedes-menneskerettigheter/