Ombudet tok på eget initiativ kontakt med rekrutteringsselskapet og ba de redegjøre for hvilke saklige grunner de hadde til å kreve ”gode norskkunnskaper” av en sjåfør og hjelpemann. Ombudet mottok aldri noen tilbakemelding, og så seg nødt til å avgi en uttalelse om saken på bakgrunn av de opplysningene som forelå, nemlig stillingsannonsen.

Det er forbudt å diskriminere på grunn av språk ved ansettelser. Men forbudet er ikke absolutt. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles, er lovlig.

I noen stillinger vil det være relevant å kreve gode norskkunnskaper, for eksempel når personsikkerheten avhenger av gode språkkunnskaper.

Kjernen i diskrimineringsvernet er altså at det ikke skal stilles strengere krav til språklige ferdigheter i den enkelte stilling enn det virksomheten saklig sett har behov for.

Rekrutteringsselskapet ga ingen redegjørelse til ombudet. Det fremkom heller ikke av stillingsannonsen at selskapet hadde en saklig grunn til å stille krav om ”gode norskkunnskaper”.

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderte at stillingsannonsen var ulovlig.

Diskrimineringsgrunnlag: Språk.
Saksnummer: 06/592.
Lovanvendelse: Diskrimineringsloven § 4.