Ombudet tok stilling til om A ble forskjellsbehandlet på grunn av ulovlig bruk av positiv særbehandling ved tilsetting av førsteamanuensis ved et universitet. En kvinnelig søker ble av universitetet ansett som tilnærmet like godt kvalifisert, og ble ansatt i stillingen.

Det var enighet om at den mannlige søkeren var blitt forskjellsbehandlet på grunn av kjønn, fordi universitetet benyttet seg av positiv særbehandling, og ansatte en kvinnelig søker. Spørsmålet var om vilkårene for positiv særbehandling var oppfylt. Det er en forutsetning at det ene kjønnet er underrepresentert. I tillegg må de aktuelle søkerne være tilnærmet like godt kvalifisert til stillingen. I denne saken var det klart at kvinner var underrepresentert ved det aktuelle instituttet. Spørsmålet var om universitetet kunne sannsynliggjøre at de to søkerne som var aktuelle, var tilnærmet like godt kvalifisert.

Ombudet overprøver ikke arbeidsgivers konkrete vurderinger av søkernes kvalifikasjoner, men tar stilling til om det er grunn til å tro at kjønn har vært ulovlig vektlagt. I denne saken hadde den sakkyndige komiteen klart anbefalt den mannlige søkeren, men instituttledelsen hadde satt anbefalingen til side. Ombudet kom frem til at universitetet ikke kunne sannsynliggjøre at kvinnen var tilnærmet like godt kvalifisert som mannen, og at vilkårene for positiv særbehandling derfor ikke var oppfylt.

Konklusjon

Universitetet i X handlet i strid med likestillingsloven § 4, jf. § 3 i forbindelse med tilsetting av førsteamanuensis, da vilkårene for positiv særbehandling i § 3a ikke var oppfylt.

A og Universitetet i Y har kommet fram til minnelig løsning etter ombudets uttalelse.

• Saksnummer: 13/287
• Lovgrunnlag: Likestillingsloven § 4, jf. § 3
• Dato for uttalelse: 29. oktober 2013

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudet mottok en klage fra A 27. januar 2013. Klagen gjelder forskjellsbehandling på grunn av kjønn ved ansettelse av førsteamanuensis ved Institutt for A ved Samfunnsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Y.

I utlysningsteksten til den aktuelle stillingen stod det følgende om kvalifikasjoner:

Ved tilsetjing skal vitskapleg publisering og pedagogisk røynsle dokumenterast. Søkjarar må ha doktorgrad i statsvitskap/samanliknande politikk, og må ha vist evne til å publisere forskingsresultat utover doktorgrad på internasjonalt nivå. Ved vurdering av det vitskaplege arbeidet vil forskinga frå dei siste fem åra verte tillagt særleg vekt, samt søkjaren si evne til initiering og gjennomføring av forskingsprosjekt.

Undervisningserfaring skal dokumenterast. Ansvar for, planlegging og gjennomføring av undervisning, samt rettleiing og sensur skal vektleggast. Utvikling av undervisningsmateriale er meritterande.

I ein endeleg vurdering av søkjarane og deira kvalifikasjonar vil og strategiplan for Institutt for samanliknande politikk leggjast til grunn. Sentralt i strategiplanen er behovet for å utvide den empiriske kompetanse innan studium av Midt Østen, Afrika, Latin-Amerika og Asia.

Kvinneandelen i førsteamanuensisstillinger ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Y er lav. I 2012 var kvinneandelen ved fakultetet som helhet på 26,1 prosent. Ved Institutt for Z var kvinneandelen i stillingsgruppen på 14,3 prosent. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 6-3 (2), Hovedavtalen i staten § 21 nr. 3 og Personalreglement for vitenskapelige stillinger at det underrepresenterte kjønn skal oppfordres til å søke stillingen. I utlysningsteksten ble derfor følgende formulering tatt inn:

Kvinner vert spesielt oppmoda om å søkje. Dersom dei sakkunnige finn at fleire søkjarar har tilnærma like kvalifikasjonar, vil reglane om kjønnskvotering i Personalreglementet for viskaplege stillingar verte følgde.

Det var søknadsfrist til stillingen 26. februar 2012. Etter fristens utløp var det 10 søkere til stillingen. A var en av disse ti.

Universitets- og høyskoleloven kapittel 6 regulerer ansettelser ved universiteter og høyskoler. Universitetet i Y har i tillegg et personalreglement som regulerer fremgangsmåten ved ansettelser i vitenskapelige stillinger. I tillegg foreligger midlertidig regelverk om ansettelse i vitenskapelige mellomstillinger, samt Veiledning for bedømmelse til mellomstillinger.

Det vil i det følgende bli redegjort for saksgangen i gjennomgangen av faktum i denne konkrete saken.

Den sakkyndige komite
I tråd med personalreglementet oppnevnte fakultetet en sakkyndig komite bestående av tre personer. Komiteens oppgave var å finne de søkerne som faglig sett var best kvalifisert. De fem best kvalifiserte av de ti søkerne ble deretter bedt om å levere inn inntil ti vitenskapelige arbeider for vurdering. A var blant disse fem søkerne.

I «Midlertidige regler om fremgangsmåten ved tilsetting i vitenskapelige mellomstillinger» § 6 står det følgende om mandatet til den sakkyndige komiteen:

Den sakkyndige komite gis følgende mandat: Å avgi en veiledende vurdering der de tre best kvalifiserte søkerne er stilt i rekkefølge, dersom så mange søkere anses kompetente i henhold til stillings-omtalen. Søkerne skal vurderes med henblikk på:
1.1. Vitenskapelige kvalifikasjoner
1.2. Pedagogiske kvalifikasjoner
1.3. Formidlingsarbeid
1.4. Faglige kvalifikasjoner av annen art
1.5. Administrative kvalifikasjoner og annen virksomhet

Det følger videre at komiteen skal rangere søkere, og at hovedvekten skal legges på innsendte vitenskapelige arbeider, men de sakkyndige skal også ta i betraktning de andre nevnte kvalifikasjonene (se 1.1-1.5).

Etter å ha foretatt en vurdering av de fem søkernes kvalifikasjoner, lagde komiteen en rangering. A ble på denne listen rangert som nummer to, etter B. C var nummer tre.

Komiteen fant at B og A pekte seg ut som spesielt godt kvalifiserte til stillingen. B ble pekt ut som en klar nummer én av disse to. I sammenligningen av de fem kandidatene skrev den sakkyndige komiteen følgende om A:

A is a highly skilled scholar, whose publications generally have a high standard and who has delivered important contributions to the literature both empirically and conceptually. His field of expertise is very much needed at the department, and he is already an important resource at the department through his teaching and research activities. He has, however, not published as prolifically as B, and the committee has also pointed at certain weaknesses in some of his publications. In addition, A has somewhat less experience than B when it comes to pedagogical qualifications and administrative experiences. A is therefore ranked as number two.

Om C skrev komiteen:
Of the remaining three candidates, the committee ranks C above the others. She has an extensive teaching experience and she has published widely. C has also demonstrated a progressive trend in her academic publications, which is the main reason why she is ranked above D and E.

Som det vil bli redegjort for under partenes anførsler, er instituttleder uenig med komiteen om hvordan pedagogiske kvalifikasjoner og administrative oppgaver har blitt vektlagt. Når det gjaldt pedagogiske kvalifikasjoner viste komiteen i sin vurdering til at A har undervist i en rekke kurs i Y og Æ siden 2004, og at han har vært gjesteforeleser og arbeidet som veileder på bachelor- og masteroppgaver. Det ble også vist til evalueringer studenter hadde gjort av A som viste positive tilbakemeldinger. Komiteen fant at han har “broad array of potential courses he can teach, spanning both the graduate and undergraduate level and including both courses on quality methodology and on political institutions. Regarding the teaching load, he is clearly able to function as associate professor”.

Når det gjaldt C sine pedagogiske kvalifikasjoner fant komiteen at hun hadde utstrakt undervisningserfaring som strekker seg over ti år. Hun har holdt både metodekurs og introduksjonskurs i sammenliknende politikk, og hun har også vært veileder, både i «course papers» og på bacheloroppgaver. Det ble videre vist til at hun har vært med å utvikle introduksjonskurs i sammenliknende politikk og skrevet bok om politikk i Afrika sør for Sahara. Selv om hun ikke hadde lagt ved evalueringer, viste hennes søknad og CV at hun var klart kvalifisert til å «carry the teaching load of an associate professorship».

Når det gjaldt administrativ erfaring, fant komiteen at begge de to kandidatene hadde begrenset administrativ erfaring.

Det følger av mandatet til komiteen at komiteen skal ta stilling til om det er mannlige og kvinnelige søkere som står likt, dersom det fremgår av utlysningsteksten at moderat kvotering kan være aktuelt.

Om kvalifikasjoner og moderat kvotering skrev den sakkyndige komite følgende:

“When comparing the five academically best qualified applicants, the committee finds that two candidates stand out as particularly well qualified: B and A (…). The position as Associate Professor was advertised with moderate gender quotas, which the committee has taken into concern in their evaluation. The committee finds, however, that the distance in qualifications between B and A on the one hand and C, D and E on the other is substantial, and that the gender quota rule therefore should not be used in this case”

Søkerne fikk etter dette frist til 16. september på å levere inn merknader til komiteens vurderinger. Ingen merknader kom inn.

Prøveforelesning og intervju
På bakgrunn av vurderingene fra den sakkyndige komite ble B, A og C invitert til å holde prøveforelesning og intervju. Personen som var rangert som nummer én, B, trakk da søknaden sin.

I e-post av 17. desember 2012 fra et av medlemmene av intervju- og prøveforelesningskomiteen, ble rangeringen fra komiteen opprettholdt etter vurderingen av intervju- og prøveforelesning.

Ombudet har ikke fått oversendt rapport fra intervju og prøveforelesning. Ombudet har imidlertid fått tilsendt e-postkorrespondanse som omhandler rapporten. Ifølge e-postkorrespondansen ble ikke rapporten signert. Dette skyldtes, ifølge instituttleder, en feil. I e-postkorrespondansen kommer det blant annet frem at «A virket noe uforberedt til og noe utilpass under intervjuet. Han omtalte seg selv i tredje person. Han redegjorde kort for egne forsknings- og publiseringsplaner. (…). Han vil gjerne delta i komitearbeid, men var mindre motivert for lederoppgaver i overskuelig framtid. A viste mindre engasjement og entusiasme for stillingens innhold og forventninger til ham som deltaker i et kollegafellesskap.» (E-post fra [navn] av 30. oktober 2012).

I e-post fra instituttleder F til kontorsjef [navn] senere 30. oktober 2012 skriver instituttlederen:

«Vi hadde en liten diskusjon i morges og [navn] og jeg er alle enige om at intervjuet gir grunnlag for å si at avstanden mellom A og C er minsket. Vi er imidlertid ikke komfortable med å la intervjue veie tungt nok til å endre innstillingen. Nå er spørsmålet: skal intervju og prøvekomite gi en slik innstilling, eller skal den bare beskrive inntrykk som her?»

Deretter viser e-postkorrespondansen at ferdigstillelsen av rapporten fra intervju og prøveforelesning har vært uoversiktlig og at medlemmene i komiteen ikke har følt seg tilstrekkelig orientert. Av korrespondansen går det også frem at en av komiteens medlemmer ikke kjenner seg igjen i alt som har blitt gjort i forbindelse med ferdigstillelsen (e-post fra [navn] til [navn] av 18. desember 2012).

Instituttleders innstilling og Likestillingskomiteens uttalelse
Etter prøveforelesning og intervju skulle instituttleder gi sin innstilling i tråd med Personalreglement for vitenskapelige stillinger og Midlertidige regler om fremgangsmåten ved tilsetting i vitenskapelige mellomstillinger. Innstillingen skulle derfor baseres på kunngjøringen, stillingsomtalen, søknadene og de sakkyndiges vurderinger. Resultat av intervju og prøveforelesning skulle også tas i betraktning. Det måtte også påses at likestillingshensyn var ivaretatt, jf. universitets- og høyskoleloven § 6-3. Tilsettingsorganet skulle også vurdere hvorvidt bestemmelsene om positiv særbehandling skulle komme til anvendelse. Ifølge personalreglementet § 9 skal innstillingsmyndigheten rangere kvinnelige søkere foran mannlige dersom kvinner er underrepresentert og det er søkere av begge kjønn med tilnærmet like kvalifikasjoner.

Instituttleder var usikker på om det var aktuelt å bruke «moderat kvotering» i forbindelse med ansettelsen, og hun kontaktet derfor Likestillingskomiteen ved universitetet. Dette er et sentralt oppnevnt organ som har til oppgave å fremme reell likestilling ved Universitetet i Y. Likestillingskomiteen kan uttale seg om likestillingsaspekter i tilsettingssaker, og har i denne vurderingen mandat til å gjøre seg kjent med alle dokumenter i saken, jf. Reglement for likestillingskomiteen ved Universitetet i Y § 2. Likestillingskomiteen ble forelagt instituttleders redegjørelse for saken (midlertidig innstilling).

I uttalelse av 3. desember 2012 skriver Likestillingskomiteen blant annet følgende:

«Med en vektlegging av pedagogiske kvalifikasjoner og administrativ erfaring, i tillegg til vitenskapelige kvalifikasjoner, samt prøveforelesning og intervju, mener Likestillingskomiteen at kandidatene fremstår som «tilnærmet likt kvalifisert», og at moderat kjønnskvotering derfor skal anvendes».

Etter dette skrev instituttlederen sin endelige innstilling, der C ble innstilt som nummer en og A som nummer to. Grunnen til dette var at instituttlederen, etter å ha rådført seg med Likestillingskomiteen, vurderte at de to søkerne hadde tilnærmet like kvalifikasjoner. Denne vurderingen var begrunnet med at kandidatene har lik utdanningsbakgrunn, samme karriereløp og tilnærmet likt publiseringsomfang og kvalitet i sin forskning. Det ble også vist til at de begge har sterke internasjonale nettverk og erfaring fra feltarbeid. Når det gjaldt den sakkyndige komiteens vurdering av distanse mellom de to kandidatene, mente instituttleder at komiteen ikke hadde vurdert forholdet mellom C og A sin vitenskapelige produksjon og kvalitet spesielt. Når instituttleder vurderte de to søkerne opp mot utlysningsteksten, fant hun videre at de sakkyndige ikke hadde lagt nok vekt på de pedagogiske kvalifikasjonene til søkerne. Herunder mente instituttlederen at C ikke var gitt tilstrekkelig uttelling for at hun har skrevet en sentral lærebok, ved at komiteen hadde omtalt boken som en akademisk publikasjon og vurdert den som «not very meriting for an associate professorship». Instituttlederen mente det kunne stilles spørsmål ved om denne boken ville gitt en annen vekting dersom den av komiteen hadde blitt vurdert som en lærebok. Instituttleder viste til utlysningsteksten som vektla at publisering av lærebøker er meritterende.

Når det gjaldt administrativ erfaring, ble det av instituttleder påpekt at begge de to kandidatene hadde mer administrativ erfaring enn det som fremgikk av de sakkyndiges rapport. Det ble vist til at A hadde deltatt i, og bygd opp solide internasjonale nettverk med andre universiteter, samt at han hadde fått støtte fra NFR, Fulbright og Meltzerfondet. Når det gjaldt C viste instituttleder til at hun var sentral i utviklingen av og implementeringen av det nye BA-programmet i Sammenliknende politikk i 2003/04 herunder utvikling av nye kurs. Det ble også påpekt at C har oppnådd ekstern finansiering til sitt eget doktorgrads- og postdoktorprosjekt fra Norges forskningsråd. I tillegg ble det i innstillingen vist til at C har erfaring som prosjektkoordinator og at hun har vært prosjektleder.

Videre fant instituttleder at begge kandidatene holdt meget gode prøveforelesninger. I spørsmålet om personlig egnethet, skrev instituttlederen at C ga et bedre inntrykk enn A ved å fremstå som noe mer reflektert og mer engasjert i forhold til de oppgaver som ble diskutert.

Instituttleder mente etter dette at forskjellen i kvalifikasjoner ikke var så stor som den sakkyndige vurderingen tilsa. I sine dokumenter viste instituttlederen også til at de to kandidatene har blitt sammenlignet av sakkyndig komite også i tidligere tilsettingsprosesser i 2010 og 2011. Her kom komiteen frem til at kandidatene var like godt kvalifisert i den første tilsettingsrunden. I den andre tilsettingsrunden kom komiteen frem til at A var noe bedre kvalifisert enn C.

Fakultetsstyrets vedtak
Fakultetsstyret behandlet ansettelsen i møte 18. desember 2012. Fakultetsstyret vedtok enstemmig at C skulle ansettes i stillingen.

Brev fra den sakkyndige komiteen til Det samfunnsvitenskapelige fakultet i etterkant av ansettelsen
I et udatert brev skriver den sakkyndige komite (professor [navn], lektor [navn] og seniorforsker [navn] at de reagerer på måten den sakkyndige vurderingen har blitt forstått og brukt på. De skriver at deres rangering av de to kandidatene var tydelig og at de fant A som klart bedre kvalifisert enn C. Det reageres på at de to kandidatene i sakspapirene til Fakultetsstyret blir omtalt som tilnærmet likt kvalifisert. Når det gjelder vurderingen av pedagogiske kvalifikasjoner og administrativ erfaring, skriver komiteen:

«Den sakkyndige komiteen har gjort sin vurdering på bakgrunn av alt innsendt materiale, og har ut over det forholdt seg til fakultetets eget regelverk om at pedagogiske kvalifikasjoner og administrativ erfaring er forhold som skal ha betydning når kandidatenes akademiske kompetanse vurderes som lik. I dette tilfellet ble det derimot konkludert med at forskjellen i kompetanse mellom de to kandidatene er betydelig.»

Partenes syn på saken

A:

A mener at han var klart best kvalifisert til stillingen som førsteamanuensis og at vilkårene for moderat kvotering derfor ikke var til stede. Han viser til at den sakkyndige komite fant han bedre kvalifisert enn den kvinnelige søkeren og at komiteen mente de to søkernes kvalifikasjoner ikke kunne sidestilles. Han viser også til at intervju- og prøveforelesningskomiteen ikke fant noen grunn til å endre rangeringen etter prøveforelesningen. Når instituttlederen og Likestillingskomiteen har kommet til motsatt resultat, har dette sammenheng med at deres vurderinger bygger på saksdokumenter som gir et til dels feilaktig og generelt meget skjevt bilde.

Ifølge A peker saksdokumentene fra instituttlederen bare på likhetene mellom de to kandidatene, og ikke forskjellene. I flere dokumenter fremheves kun faktaopplysninger om den ene kandidaten. Alle vurderingskriterier er dermed ikke tatt med. Han mener også at den sakkyndige komiteens vurdering fremstilles uriktig overfor Likestillingskomiteen. Når den sakkyndige komite skriver at avstanden i kvalifikasjoner er «substantial», blir dette i dokumentene tolket som at det er avstand eller at avstanden ikke er særlig stor, og forskjellene mellom kandidatene blir fremstilt som mindre enn de er. Han mener også at kvalifikasjonene er fremstilt på en uredelig måte for å få de to kandidatene til å fremstå som likere enn de er. Vurderingene som her ble gjort av instituttleder ligger innenfor den sakkyndige komiteens mandat, og utenfor instituttbestyrerens. Instituttbestyrer skal basere sin vurdering på vurderingene som er gjort av den sakkyndige komite.

A har en rekke konkrete eksempler som han mener understreker at instituttleder bevisst har fått de to kandidatene til å fremstå som jevnere kvalifikasjonsmessig enn de er.

Når instituttleder i innstillingene skriver at begge de to kandidatene har «god uttelling på antall publikasjoner i internasjonale tidsskrifter, noenlunde likt på nivå 1/nivå 2», mener A at dette gir et uriktig bilde, og det gir en feil fremstilling overfor Likestillingskomiteen. Kvantitativt mener A at han har flere publikasjoner enn C, og at disse er kvalitativt vurdert til å være bedre enn C sine av sakkyndig komite. C har i sum publisert seks eller sju artikler og tre bokkapitler, til sammen 9-10 publikasjoner på nivå 1 eller 2. A har publisert seks artikler, en bokrapport og åtte bokkapitler, dvs til sammen 15 publikasjoner på nivå 1 eller 2. Det er 50 prosent mer enn C, på kortere tid. Når det gjelder bokpublikasjoner har C skrevet en lærebok på norsk (nivå 1), mens A har publisert en bok på engelsk (nivå 1) og redigert en bok på engelsk (nivå 2). Også dette gjør han bedre kvalifisert enn C.

A mener videre at instituttleder i sin endelige innstilling har underkommunisert hans kvalifikasjoner ved at instituttleder har utelatt opplysninger om at A, i likhet med C, har arbeidet med å administrere samme BA-program og at han var med å utvikle en tverrfaglig BA-grad i Latin-Amerika-studier. Det er også utelatt opplysninger om at A, i likhet med C, har ledet et prosjekt finansiert av CMI/UiB-fondet. Begge de to kandidatenes innsats her ledet frem til et særnummer i et internasjonalt tidsskrift. I instituttleders innstilling er det imidlertid bare C som nevnes i denne sammenheng.

A mener at instituttleder har brukt pedagogiske og administrative kvalifikasjoner som argument for at kandidatene er tilnærmet likt kvalifisert. Instituttleder har i sin midlertidige innstilling av 23. november 2012 utelatt et vesentlig sitat fra den sakkyndige komiteen når hun i sin innstilling refererer til den sakkyndige komite. Det aktuelle sitatet er dette: «That an applicant may have a particularly high level of competence in teaching and administrative work does not, regardless, lead to a reduced requirement for academic competency». 

Til instituttleders merknader om C sin lærebokpublikasjon, der instituttleder betviler den sakkyndige komiteens vurderinger, har A å bemerke at en sakkyndig komite også i en tidligere søkeprosess i 2010 til en tilsvarende stilling ikke vurderte denne publikasjonen annerledes. A anfører videre at instituttleder i sin innstilling ikke har nevnt at han har sittet i en ren undervisningsstilling ved Universitetet i Æ i fem måneder i 2010. I søknaden la han ved en evalueringsrapport som viste at han var vurdert positivt av studentene. Ved at instituttlederen ikke trakk frem dette i den midlertidige innstillingen som ble forelagt Likestillingsutvalget, har instituttleder forsøkt å gjøre kandidatene likere enn de er.

A mener videre at instituttleder i sin innstilling ikke har tatt hensyn til utlysningsteksten. A hevder at innstillingen ikke nevner strategiplanen for Institutt for Z eller noen vurdering av søkernes kvalifikasjoner opp mot denne strategiplanen, selv om det fremgår av utlysningsteksten at dette vil bli lagt til grunn i en endelig vurdering av søkerne.

Når det gjelder universitetets anførsel om at personlig egnethet ble vektlagt og at C fremstod som bedre personlig egnet etter intervjuet, mener A at disse vurderingene ikke fremkommer av noen av sakens dokumenter.

Oppsummeringsvis mener altså A at en sammenligning av A og C sine kvalifikasjoner viser at han er klart best kvalifisert. Instituttleder har i sin vurdering valgt ut to kriterier for vurderingen sin, pedagogiske kvalifikasjoner og administrativ erfaring, og hun bruker disse to kriteriene til å komme frem til at de to søkerne er tilnærmet like godt kvalifisert. Dette er imidlertid kriterier også den sakkyndige komiteen tar hensyn til i sin vurdering. Dersom instituttleder hadde foretatt en grundigere vurdering basert på den sakkyndige komiteens rapport, ville hun kommet frem til at forskjellene mellom A og C var større enn det som går frem av innstillingen.

Universitetet i Y:

Universitetet i Y mener at adgangen til moderat kvotering var til stede i denne saken. Universitetet viser det er god kjønnsbalanse i rekrutteringsstillinger, men svært skjev kjønnsfordeling i faste vitenskapelige stillinger, og da særlig i mellomstillinger. Tall fra 2012 viser at kvinneandelen i førsteamanuensisstillinger ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet som helhet var på 26,1 prosent. Ved Institutt for Z var kvinneandelen i stillingsgruppen på 14,3 prosent. Dette var bakgrunnen for at førsteamanuensisstillingen ble utlyst med henvisningene til reglene om moderat kjønnskvotering.

Universitetet opplyser at universitetet gjennom universitets- og høyskoleloven er pålagt å legge vekt på likestillingshensyn ved ansettelse, og at universitetet har presisert dette både gjennom planverk (Tiltaksplan for bedre kjønnsbalanse) og interne regler og veiledninger. Universitetet har gjennom sitt interne regelverk nedfelt en rekke konkrete bestemmelser om tiltak for å fremme likestilling, herunder plikten til moderat kvotering der kvinner er underrepresentert og den mannlige og kvinnelige søkeren har tilnærmet like kvalifikasjoner.

Universitetet opplyser videre at instituttleder, som innstillende myndighet, gjennom universitets- og høyskoleloven har en plikt til å påse at likestillingshensynet ivaretas ved tilsetting. Universitetet tolker loven slik at det derfor er tilsettingsorganet, og ikke den sakkyndige komiteen som skal konkludere i spørsmålet om hvorvidt reglene om moderat kjønnskvotering kommer til anvendelse. Dette betyr at myndigheten til å vurdere spørsmålet om moderat kvotering i første instans ligger hos instituttleder og i siste instans ligger hos fakultetsstyret. Når det gjelder spørsmålet om instituttleder har overprøvd den sakkyndige komiteens vurdering, vurderer fakultetet det slik at instituttleder har basert sin innstilling på de sakkyndiges vurdering av søkernes kvalifikasjoner, men likevel kommet til en annen konklusjon. Dette er i tråd med retningslinjer som kan utledes av kommentarutgaven til universitets- og høyskoleloven. Fakultetet skriver at dette også har skjedd tidligere, og at det i slike tilfeller er spesielt viktig at innstillingen er godt begrunnet, noe fakultetet også mener er tilfelle i denne saken.

I spørsmålet om moderat kvotering skal brukes som virkemiddel kan tilsettingsorganet ikke bare forholde seg til de sakkyndiges vurderinger. Også andre vurderinger må foretas, som for eksempel hvorvidt personen er personlig egnet. Dette følger av kommentarutgaven til universitets- og høyskoleloven.

Når instituttlederen kom til en annen konklusjon enn den sakkyndige komiteen i denne saken, er dette basert på en selvstendig og helhetlig vurdering av søkernes kvalifikasjoner der den sakkyndige komiteens vurdering og inntrykk av prøveforelesning og intervju ble tatt i betraktning. Dette er et ansvar som ligger hos instituttlederen som innstillende myndighet. Instituttlederen vurderte det slik at avstanden mellom kandidatene var mindre enn det komiteen kom frem til. Instituttleder tok deretter på seg sitt lovbestemte ansvar og ba Likestillingskomiteen om en vurdering.

Universitetet viser videre til Likestillingskomiteens vurdering der det fremgår at komiteen mener at den sakkyndige komiteen ikke hadde vurdert avstanden mellom de to søkerne spesifikt. Selv om komiteen uttalte at avstanden mellom de to søkerne var «substantial», kom ikke vurderingen av avstanden mellom dem klart frem i den individuelle omtalen av hver søker.

I Likestillingskomiteens redegjørelse til ombudet skriver komiteen at komiteen mener det er en diskrepans mellom universitetsledelsens prinsipper i ansettelsessaker og praksisen ved fakultetene. Slik ombudet forstår komiteens redegjørelse, mener komiteen at det ikke er uvanlig at instituttleder kommer til en annen konklusjon om rangering eller avstand mellom søkere enn det de sakkyndige har kommet frem til. I disse tilfellene bygger innstillingsmyndigheten på uttalelsen fra de sakkyndige, men anvender en annen vektlegging eller bedømmelsesnorm. Andre momenter enn de vitenskapelige arbeidene kan også være vektlagt. Likestillingskomiteen mener at den konkrete saken er i tråd med denne praksisen. Universitetsledelsen hevder imidlertid overfor ombudet at innstillingene fra de sakkyndige komiteene i all hovedsak følges. De kan derfor ikke bekrefte at situasjonen er slik Likestillingskomiteen hevder.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med likestillingsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Likestillingsloven

Likestillingsloven § 3 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn. Likestillingsloven § 4 presiserer at forbudet også gjelder ved ansettelser.

Det følger av likestillingsloven § 3a at ulik behandling som fremmer likestillingslovens formål ikke er i strid med § 3. Ifølge likestillingsloven § 1 er lovens formål å fremme likestilling mellom kjønnene, og å særlig fremme kvinners stilling.

For at slik særbehandling skal være lovlig, må den i tillegg til å fremme lovens formål være rettet mot den gruppen som står svakest på det aktuelle området. Videre må effekten av særbehandlingen veies opp mot den ulempen den har for de som forskjellsbehandles og særbehandlingen må opphøre når formålet med den er nådd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. likestillingsloven § 16.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Universitetet i Y handlet i strid med likestillingsloven § 4, jf. § 3 da A ikke ble tilbudt stilling som førsteamanuensis. Det er ikke tvil om at kjønn har blitt vektlagt ved ansettelsen, noe som i utgangspunktet er i strid med likestillingsloven § 4, jf. § 3. Spørsmålet i saken blir derfor om vilkårene for positiv særbehandling i likestillingsloven § 3a er oppfylt.

A har i sin klage til ombudet påpekt en rekke forhold som han mener innebærer saksbehandlingsfeil. Det ligger utenfor ombudets mandat å ta stilling til om det foreligger saksbehandlingsfeil i forbindelse med ansettelsen. Det ombudet skal ta stilling til er om ansettelsen er i strid med likestillingsloven.

Siden det er konstatert at det foreligger en forskjellsbehandling på grunn av kjønn, er det Universitetet i Y som må bevise at det var rettslig adgang til å bruke positiv særbehandling ved ansettelsen, jf. likestillingsloven § 16 (se over).

For at positiv særbehandling skal være lovlig, må som nevnt over fire vilkår være oppfylt. Vilkårene følger dels av ordlyden i § 3a og er dels utviklet gjennom praksis fra EU-domstolen. Tiltaket må fremme likestilling (jf. § 3a), tiltaket må rette seg mot det kjønnet som står svakest på det aktuelle området, tiltaket må opphøre når formålet med tiltaket er oppnådd og tiltaket må være proporsjonalt.

Kvinner er klart underrepresentert i faste vitenskapelige stillinger ved det aktuelle fakultetet og i den aktuelle stillingsgruppen, og det er ikke omtvistet i saken at positiv særbehandling av kvinner vil være et tiltak som kan øke kvinneandelen og fremme likestilling. Vilkåret om at særbehandlingen må rette seg mot den gruppen som står svakest på det aktuelle området og at særbehandlingen må være egnet til å fremme likestilling er dermed oppfylt. Vilkåret om at tiltaket må opphøre når formålet er nådd, er heller ikke problematisk i denne saken.

Problemstillingen er hvorvidt tiltaket er proporsjonalt. Gjennom EU-domstolens praksis (se blant annet sakene Kalanke, Marshall og Abrahamson) har det blitt utledet et prinsipp om at såkalt «radikal kvotering» ikke er tillatt. For at en særbehandling skal være tillatt, er det en forutsetning at søkerne har tilnærmet like kvalifikasjoner. Dersom søkerne ikke har tilnærmet like kvalifikasjoner, vil vilkåret om forholdsmessighet ikke være oppfylt, og særbehandlingen er dermed ulovlig.

Spørsmålet i denne saken blir dermed om A og C sine kvalifikasjoner var tilnærmet like gode.

Ombudet har ikke forutsetninger for å vurdere A og C sine kvalifikasjoner, og ombudet kan derfor ikke gå inn i en konkret kvalifikasjonsvurdering av de to søkerne. Det ombudet kan vurdere i slike saker er om ansettelsen er godt begrunnet og om det er lagt vekt på usaklige og utenforliggende omstendigheter ved vurderingen av de to søkerne. Dersom vurderingen fremstår som usaklig og ubegrunnet, kan dette være et moment som taler for at forskjellsbehandlingen er ulovlig.

I denne konkrete saken har instituttleder kommet til en annen konklusjon enn den sakkyndige komiteen. Det er ingen tvil om at instituttleder har rettslig adgang til å komme til en annen konklusjon enn den sakkyndige komiteen. Som fakultetet selv skriver, er det imidlertid i slike saker spesielt viktig at innstillingen er godt begrunnet.

Ombudet har vurdert alle dokumenter som har kommet inn i saken, og mener etter en helhetsvurdering at universitetet ikke har sannsynliggjort at det var grunnlag for å konkludere annerledes enn den sakkyndige komiteen. Etter ombudets syn er det mest sannsynlig at A var best kvalifisert og at C ikke var tilnærmet like godt kvalifisert som han. Ombudet vil i det følgende gjøre rede for de viktigste momentene for sin konklusjon. 

Den sakkyndige komite uttalte følgende når det gjaldt sammenligning av kandidatene og adgangen til positive særbehandling:

“When comparing the five academically best qualified applicants, the committee finds that two candidates stand out as particularly well qualified: B and A (…). The position as Associate Professor was advertised with moderate gender quotas, which the committee has taken into concern in their evaluation. The committee finds, however, that the distance in qualifications between B and A on the one hand and C, D and E on the other is substantial, and that the gender quota rule therefore should not be used in this case”

Når komiteen mente at forskjellen mellom B og A på den annen side og C på den annen side var «substantial», legger ombudet til grunn at komiteen mente forskjellen var betydelig og at den sakkyndige komite hadde foretatt en konkret sammenligning av de to kandidatene. I sitt brev til fakultetsstyret senere i ansettelsesprosessen skriver den sakkyndige komiteen de foretok en tydelig rangering og at A ble vurdert som «klart bedre kvalifisert enn C. (…). Det vi derfor reagerer på er at de to kandidatene i sakspapirene til Fakultetsstyret blir omtalt som tilnærmet likt kvalifisert, noe som overprøver vår sakkyndige vurdering som er blitt gjort etter nitid lesning av innsendte papirer og arbeider.» I samme brev skriver komiteens medlemmer at de også har foretatt en vurdering av pedagogiske kvalifikasjoner og administrativ erfaring.

Etter ombudets syn har ikke instituttleder argumentert tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at denne vurderingen var feil eller at komiteen hadde unnlatt å vurdere kvalifikasjoner som tilsa at C var tilnærmet like godt kvalifisert som A.

Instituttleder har vist til at komiteen ikke hadde tatt i betraktning C sin pedagogiske kompetanse og kandidatenes administrative erfaring og at C fremstod som bedre personlig egnet på intervju. Ombudet har ikke blitt forelagt rapporten fra intervju og prøveforelesning, som ifølge universitetet underbygger anførselen om personlig egnethet. Derimot har A fremlagt e-postkorrespondanse med medlemmer i intervju- og prøveforelesningskomiteen, kontorsjef og instituttleder som underbygger universitetets anførsel om at C gjorde et bedre inntrykk under intervjuet og at dette bidro til å minske forskjellen mellom de to kandidatene. Av samme e-postkorrespondanse går det imidlertid også frem at komiteen likevel kom frem til at komiteen ikke var komfortable med å la intervjuet veie tungt nok til å endre den sakkyndige komiteens rangering av kandidatene.

Ombudet finner på denne bakgrunn at det er dokumentert at A gjorde det dårligere på intervju enn C. Ombudet finner likevel ikke at det er sannsynliggjort at resultatet av intervjuet tilsa at forskjellen mellom A og C ble så mye minsket at kvalifikasjonene kunne anses å være tilnærmet like.

Når det gjelder universitetets anførsel om at den sakkyndige komiteen ikke hadde vurdert pedagogiske og administrative kvalifikasjoner tilstrekkelig, mener ombudet at anførselen ikke er godt nok begrunnet. Etter ombudets syn er det ikke sannsynliggjort at den sakkyndige komiteens vurderinger var så mangelfulle vedrørende C sine pedagogiske og administrative kvalifikasjoner at de to kandidatenes kvalifikasjoner samlet sett kunne betraktes som tilnærmet like. Ombudet kan ikke se at instituttleders sammenligning av kandidatene tilsier at C hadde bedre pedagogiske kvalifikasjoner eller mer administrativ erfaring enn A.

Når det gjelder administrative erfaring, skriver instituttleder at begge kandidatene har mer administrativ erfaring enn det som fremgikk av rapporten til den sakkyndige komite, og har noen særskilte merknader til C sin administrativ erfaring. I innstillingen går det imidlertid ikke frem om A har tilsvarende administrativ erfaring, eller om dette fører til at C har mer administrativ erfaring enn A. Slik ombudet leser innstillingen, foretar ikke instituttleder noen direkte sammenligning av kandidatenes administrative erfaring. Likevel har Likestillingskomiteen i sin merknad av 3. desember 2012 konkludert med at C vurderes som noe bedre kvalifisert enn A når det gjelder pedagogiske kvalifikasjoner og administrativ erfaring, og at forskjellen mellom dem dermed er mindre enn det som fremkom av den sakkyndige komiteens rapport. Etter ombudets syn har imidlertid ikke Likestillingskomiteen gitt noen nærmere begrunnelse for dette enn det instituttleder ga i sin innstilling. Ombudet finner dermed at anførselen ikke er tilstrekkelig begrunnet til å sannsynliggjøre at C sin akademiske erfaring var så mye mer omfattende enn As at avstanden i kvalifikasjonene til C og A ble mindre. Ombudet viser til at universitetet heller ikke i korrespondansen med ombudet har foretatt noen sammenligning mellom de to kandidatenes administrative erfaring. Universitetet har heller ikke imøtegått As anførsler om at han hadde tilsvarende erfaring og at faktiske feil i den sakkyndige rapporten vedrørende begge kandidatenes kvalifikasjoner utelukkende har kommet C til gode.

Ombudet finner heller ikke at universitetets anførsler om C sine pedagogiske kvalifikasjoner tilsier at hun var tilnærmet like godt kvalifisert som A. I instituttleders innstilling og redegjørelsene fra universitetet i anledning saken ser det ut til at det instituttleders vurdering er lagt avgjørende vekt på den sakkyndige komiteens feilvurdering av C sin lærebok. I innstillingen skriver instituttleder: 

«Et spørsmål som bør stilles er om boken, dersom den var vurdert som en lærebok, den vært gitt en annen vekting fordi utlysningsteksten vektlegger at publisering av lærebøker som meritterende.»

Instituttleder har ikke begrunnet dette nærmere. Det er vanskelig for ombudet å ta stilling til hvordan en slik publikasjon skulle ha blitt vurdert av komiteen. Det må imidlertid forventes at en anførsel som dette må begrunnes nærmere for at den skal legitimere en tilsidesettelse av den sakkyndige komiteens vurdering. Ombudet vil dessuten påpeke at C selv ikke hadde innvendinger på den sakkyndige komiteens rapport, da søkerne ble invitert til å gi sine synspunkter. Ombudet viser også til at universitetet ikke har imøtegått noen av As anførsler om at han hadde tilsvarende pedagogiske kvalifikasjoner som C. A har i sin klage opplyst at han både har skrevet lærebok og har mer omfattende undervisningserfaring enn det som går frem av den sakkyndige komiteens rapport.

Ombudet finner etter dette at universitetets begrunnelse for tilsidesettelse av den sakkyndige komiteens vurdering ikke er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at kandidatene var tilnærmet like godt kvalifisert. Et av grunnvilkårene for positiv særbehandling ved ansettelse er dermed ikke til stede.

Konklusjon

Universitetet i Y handlet i strid med likestillingsloven § 4, jf. § 3 i forbindelse med tilsetting av førsteamanuensis, da vilkårene for positiv særbehandling i § 3a ikke var oppfylt.

***
Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene, jf. likestillingsloven § 9, jf. § 17.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 28. november 2013 om hvordan Universitetet i Y foreslår å løse saken, dersom universitetet velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.