13/1438 Politihøgskolen brøt ikke dtl

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Politihøgskolen ikke handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging overfor A i forbindelse med praksisperioden våren 2013, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 12. Ombudet fant at ytterligere tilrettelegging ikke ville hatt videre effekt for A når det gjelder det å bestå praksisdelen. Politihøgskolen handlet heller ikke i strid med lovens § 4 da skolen avslo søknad om permisjon og et tredje praksisår. Ombudet fant ikke at det er grunn til å tro at As nedsatte funksjonsevne har vært avgjørende for at han mistet studieretten, og med det grunnlaget for å få innvilget permisjon og et tredje studieår.

• Saksnummer: 13/1438
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 4 og 12
• Dato for uttalelse: 7. oktober 2014

Sakens bakgrunn

A var student ved Politihøgskolen inntil han i mars 2013 fikk varsel om ikke bestått praksisår og at han måtte avslutte sine studier. Dette var andre gang han strøk på praksisdelen ved Politihøgskolen.

A strøk først ved sin praksisperiode ved X politistasjon 2011/12, og det fremgår av protokoll fra Politihøgskolen sin beslutning av 6. juni 2012 blant annet at:

«Politistudent A, vurderes til karakteren "ikke bestått" i sitt praksisår ved Y Politidistrikt på grunn av manglende egnethet ved blant annet manglende vurderingsevne, umodenhet i tjenesten, manglende yrkesforståelse, samt kommunikasjonsproblemer både ved muntlig og skriftlig fremstilling.»

A måtte dermed gjennom ny praksisperiode 2012/13, denne gang ved Z politidistrikt.

A ble i januar 2013 utredet for lese- og skrivevansker og det fremgår av utredningsrapport av 30. januar 2013 at A har lavere lesehastighet og betydelige skrivevansker. Rapporten konkluderer med at A vil ha behov for tilrettelegging i sine studier, slik som textpilot med stavekontroll, prediksjon, opplesing og ordbøker i ett og samme program på norsk.

Han fikk i mars 2013 varsel om ikke bestått praksisår ved Z politidistrikt og at han må avslutte sine studier. Det fremgår av varselet blant annet at:

«Samlet grunnlag for at A vurderes til ikke bestått på egnethet er tilbakemeldinger fra praksisveileder og andre ansatte i politidistriktet, samt kontaktperson på etterforskning.

Han vurderes til ikke bestått på grunn av manglende egnethet på følgende områder: Umodenhet i tjenesten, manglende yrkesforståelse, manglende selvstendighet, tidvis kommunikasjonsproblemer, store mangler ved skriftlig formidling i politirapporter, manglende selvinnsikt og dårlig ordenssans i forhold til å komme for sent.»

A søkte i mars 2013 om permisjon fra studiene eller at han kan påbegynne et tredje praksisår. Det ble i søknaden vist til utredningen av januar 2013 som viser at A har lese- og skrivevansker i betydelig grad.

Politihøgskolen avslo i vedtak As søknad om permisjon og et tredje praksisår. Det fremgår av vedtaket blant annet at:

"Det var flere konkrete hendelser og enkeltepisoder som har vært utslagsgivende for utvalgets avgjørelse. Utvalget anser det ikke forsvarlig å innvilge en tredje praksisperiode, da de vurderer studenten som ikke egnet, hvilket samsvarer med de to praksisstedenes vurdering av ham. Videre bemerker utvalget at studenten blir vurdert til «Ikke bestått» på nesten identisk grunnlag av begge praksisstedene, hvilket vitner om lav progresjon i forhold til læringsmålene."

Partenes syn på saken

A:

A mener at Politihøgskolen har brutt diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved at skolen ikke i tilstrekkelig grad tilrettela for ham under praksisperioden, og da skolen avslo hans søknad om permisjon og et tredje studieår.

A har to år på rad strøket i praksisdelen ved Politihøgskolen. Siste praksisperiode var ved Z politikammer i skoleåret 2012/2013. A opplyser at han har slitt med lesing og skriving gjennom hele studietiden, men det var først i desember 2012 han ble utredet. Utredningen viste at han hadde lese- og skrivevansker. Dette ble formidlet til praksisplassen. A hevder at praksisplassen ikke i tilstrekkelig grad tilrettela for ham under praksisperioden ettersom ingen av de tiltakene spesialisten anbefalte ble iverksatt. A mener at det fremgår av dokumentene i saken at hans problemer med lesing og skriving var årsaken til at han ikke bestod praksisperioden. A mener videre at Politihøyskolen handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven da hans søknad om permisjon og et tredje praksisår ble avslått.

Politihøgskolen:

Politihøgskolen avviser påstanden om at skolen har diskriminert A.

Når det gjelder tilrettelegging i praksisperioden våren 2013 opplyser skolen at A fikk tilrettelegging av eksamen. A søkte om tilrettelegging til eksamen vår 2013 og fikk, i tråd med hans ønske, innvilget forlenget tid og bruk av PC. I tillegg fikk han tilgang til ordretterprogrammet «Textpilot» på grunnlag av fremlagt dokumentasjon på dysleksi. Skolen opplyser at både Y politidistrikt og Z fulgte opp A ved å tilby ham undervisning i norsk.

Skolen opplyser at A ikke fikk ytterligere tilrettelegging i praksisperioden. Skolen opplyser at praksisperioden er sammensatt og skal by på utfordringer knyttet til reelle situasjoner. Tilrettelegging i praksisperioden er derfor ikke er vanlig, og ville medført en reduksjon av de faglige krav som stilles av Politihøgskolen.

Politihøgskolen opplyser at de avslo A sin søknad om permisjon fra studiet fordi utvalget ikke anså det forsvarlig å innvilge en tredje praksisperiode, da de vurderer studenten som ikke egnet. Skolen påpeker at vurderingen samsvarer med de to praksisstedenes vurdering av ham, hvor A blir vurdert til «Ikke bestått» på nesten identisk grunnlag.

Skolen påpeker at As lese- og skrivevansker og sent diagnostisert dysleksi ikke har medført at A ble vurdert til «ikke bestått». Skolen erkjenner at enkelte problemer kunne spores tilbake til hans lese –og skrivevansker, men at det ikke var det skriftlige arbeidet han strøk på. Skolen viser til at alle hans skriftlige arbeidskrav ble godkjent. Bakgrunn for at han ikke fikk praksisperiodene godkjent var hans manglende egnethet for politiyrket.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Fra i. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Etter dtl § 12 annet ledd har skoler og utdanningsinstitusjoner en plikt til å ”foreta rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever og studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.” Brudd på plikten til slik individuell tilrettelegging skal regnes som diskriminering, jf dtl § 12 sjette ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Politihøgskolen handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging overfor A i forbindelse med praksisperioden våren 2013, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 12. Ombudet skal også ta stilling til om Politihøgskolen handlet i strid med lovens § 4 da de avslo As søknad om permisjon og et tredje praksisår.

Spørsmålet om tilrettelegging

Ombudet vil innledningsvis slå fast at det ikke er tvilsomt at dysleksi utgjør en nedsatt funksjonsevne i lovens forstand. Ombudet slår videre fast at det er enighet mellom partene at A har behov for tilrettelegging.

A tok i desember 2012 initiativ til å bli utredet for lese- og skrivevansker. Det fremgår av uttalelse fra spesialist datert januar 2013 at A har lese- og skrivevansker av betydelig grad. Spørsmålet ombudet skal ta stilling til er om Politihøgskolen, etter at det ble klargjort at A har dysleksi, sørget for en rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning våren 2013.

Det følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 at dersom det er omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på tilretteleggingsplikten etter § 12 annet ledd, vil det være opp til innklagete, Politihøgskolen, å sannsynliggjøre at det likevel ikke er handlet i strid med loven

Ombudet legger til grunn at skolen plikter å foreta rimelig individuell tilrettelegging av lærested for å sikre at A får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Hva som er rimelig tilrettelegging i As tilfelle beror på en konkret vurdering av hans tilretteleggingsbehov.

Det fremgår av utredningsrapport av januar 2013 at A har behov for tilrettelegging i sine studier, slik som textpilot med stavekontroll, prediksjon, opplesing og ordbøker i ett og samme program på norsk, og skrivestøtteprogram når han skal skrive rapporter. A søkte om tilrettelegging til eksamen våren 2013, og fikk innvilget forlenget tid og bruk av PC. Han fikk også tilgang til retteprogrammet «Textpilot». Sistnevnte var, ifølge skolen, ikke noe A selv søkte på, men noe som ble tilbudt av skolen på bakgrunn av fremlagt dokumentasjon. Politihøgskolen opplyser at både Y politidistrikt og Z politidistrikt fulgte opp A ved å tilby ham undervisning i norsk under de to praksisperiodene. As skriftlige arbeid (rapporter) ble sendt til norsklærer som skulle hjelpe ham med språket.

Plikten etter første til fjerde ledd omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.

Når ombudet skal ta stilling til om et mulig tiltak er uforholdsmessig må en bruke skjønn. Et vurderingstema som går fram av loven er effekten tilretteleggingen har for å bygge ned de funksjonshemmende barrierene.

Skolen har opplyst at ytterligere tilrettelegging ikke ville hatt videre effekt for A når det gjelder det å bestå praksisdelen. Skolen viser til at alle As skriftlige arbeidskrav ble godkjent. Ombudet kan ikke se at det foreligger opplysninger som tilsier at ytterligere tilrettelegging når det gjelder As lese- og skrivevansker ville medført at A hadde bestått praksisdelen av studiet. Dette da skolens beslutning om at A ikke bestod praksisperioden er basert på andre forhold enn hans skriftlige arbeider, se vurderingen nedenfor.

Politihøgskolen opplyser videre at de ikke ønsket å tilrettelegge ytterligere når det gjelder As rapportskriving fordi ytterligere tilrettelegging i praksisperioden ville medført en reduksjon av de faglige krav som stilles av skolen. Dette er i overensstemmelse med kravene til tilrettelegging i universitets- og høgskoleloven, hvor det fremgår at tilretteleggingen ikke må føre til «en reduksjon av de faglige kravene som stilles ved det enkelte studium». I Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 23/2012, som gjaldt en student ved Universitetet i Oslo som på grunn av dysleksi ønsket hjemmeeksamen fremfor skoleeksamen, ble dette uttrykkelig slått fast.

Høgskolen har opplyst at praksisperioden er sammensatt og skal by på utfordringer knyttet til reelle situasjoner. Ombudet vil likevel kort påpeke at tilretteleggingsplikten gjelder også i arbeidslivet, og det er naturlig at man får noenlunde tilsvarende tilrettelegging under utdanning som man vil få i arbeidslivet. Slik tilrettelegging vil neppe komme i strid med universitets- og høgskolelovens krav ved tilrettelegging.

Slik ombudet ser det, er det heller ikke slik at Politihøgskolen helt har unnlatt å tilrettelegge for A. Skolen tilbød A undervisning i norsk under de to praksisperiodene, og hans skriftlige arbeid ble sendt til norsklærer som skulle hjelpe ham med språket. Ombudet kan ikke se bort i fra at skolen kunne tilrettelagt ytterligere når det gjelder den praktiske delen av rapportskrivingen, for eksempel ved å tilby A et skrivestøtteprogram, men påpeker at As skriftlige arbeider uansett ble godkjent og at ytterligere praktisk assistanse således ikke ville medført at han hadde bestått praksisdelen.

Ombudet har for øvrig merket seg at As utfordringer når det gjelder rapportskriving, primært handlet om selve innholdet i rapportene. Ombudet viser til protokoll fra Z politidistrikt av 10. desember 2012 hvor det fremgår at As rapporter har «tidvis dårlig innhold, mange skrivefeil og mer stil enn en politirapport. Det kan virke som han er usikker på hva han skal ha med rapportene/anmeldelsene». Ombudet har ikke grunnlag for å overprøve Politihøgskolens faglige vurderinger som ligger til grunn for om ytterligere tilrettelegging ville redusert de faglige kravene i studiet. Ombudet kan ikke se at det foreligger opplysninger som tilsier at skolens avgjørelse er fattet på uriktig eller sviktende grunnlag.

Ombudet finner på denne bakgrunn at Politihøgskolen ikke handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging overfor A i forbindelse med praksisdelen ved Z politidistrikt våren 2013.

Handlet Politihøgskolen i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 da de avslo As søknad om permisjon og et tredje praksisår?

Det første spørsmålet er om A er blitt behandlet dårligere enn andre ville ha blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, og om forskjellsbehandlingen i så fall hadde sammenheng med hans lese- og skrivevansker.

Skolen opplyser at A fikk avslag på søknad om permisjon og et tredje praksisår fordi han ikke hadde studierett i det tidsrommet han søkte om permisjon. Dette fordi han ikke bestod praksisperioden.

Ombudet legger til grunn at det å miste studieretten er å bli stilt dårligere i lovens forstand.

Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at nedsatt funksjonsevne har hatt betydning for at han mistet studieretten, og dermed mulighet til å søke om permisjon og et tredje praksisår, går bevisbyrden over på Politihøgskolen. Skolen må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

Ombudet ser riktignok at det fremgår av vurderingene fra Z politidistrikt og Y politidistrikt at A ikke bestod praksisperioden blant annet på grunn av henholdsvis «store mangler ved skriftlig formidling i politirapporter» og «kommunikasjonsproblemer både ved muntlig og skriftlig fremstilling».

Politihøgskolen har imidlertid redegjort for at det var andre forhold som var avgjørende for at han ikke bestod praksisperioden, og med det mistet studieretten. Skolen har vist til at det var mangler ved As forståelse, modenhet og selvstendighet, som var avgjørende for at Politihøgskolen ikke ville godkjenne praksisen hans.

Ombudet mener derfor at det ikke er grunn til å tro at As nedsatte funksjonsevne (dysleksi) har vært avgjørende for at han mistet studieretten, og med det grunnlaget for å få innvilget permisjon og et tredje praksisår.

Konklusjon

Politihøgskolen handlet ikke i strid med plikten til individuell tilrettelegging overfor A i forbindelse med praksisår våren 2013, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 12. Politihøgskolen handlet heller ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 da de avslo As søknad om permisjon og et tredje praksisår.