Likestillings- og diskrimineringsombudet tok stilling til om mannen ble diskriminert i strid med diskrimineringsloven 2005 § 4, men fant ikke grunnlag for å fastslå dette. Det ble presisert at det er vanskelig for ombudet å vurdere om mannen hadde fått dårligere helsehjelp enn andre fordi han ikke fikk tolk under konsultasjonen. En slik vurdering må gjøres av fylkesmannen.

Ombudet rettet imidlertid kritikk mot legesenteret for hvordan de hadde håndtert saken, samt oppfordret dem til å utarbeide rutiner og retningslinjer for vurdering av pasienters behov for tolk.

• Saksnummer: 13/1749
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven om etnisitet 2005 § 4
• Dato for uttalelse: 14.07.2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A er fra Chile og har siden 1994 vært pasient ved B legesenter. Han har hatt samme fastlege siden 2003. I løpet av denne perioden har han aldri fått tilbud om tolk. I forkant av en avtalt konsultasjon den 14. august 2013, ba A legesenteret om å få bistand fra tolk. På vegne av A tok C kontakt med tolketjenesten i Oslo og fikk beskjed om at de kunne stille med tolk til konsultasjonen. Dette kostet kr 800 og ville faktureres legekontoret.  Dette ønsket ikke legesenteret å dekke. A gjennomførte likevel legetimen, men uten tolk.

C er ansatt hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, men har opptrådt som privatperson i denne saken. Hun kjenner A og har hjulpet ham med å utforme klagen. Hun har ikke vært involvert i saksbehandlingen etter at klagen ble mottatt hos ombudet.

Partenes syn på saken

A:

A mener han ble diskriminert fordi han ikke fikk dekket utgifter til bistand fra tolk under legekonsultasjonen. Han har aldri tidligere fått tilbud om tolk.

A opplyser at han gjør seg forstått på norsk og kan lese noe, men kan ikke skrive norsk. Han får i blant hjelp av venner med å lese brev fra det offentlige.

Han ba om tolk til den aktuelle legekonsultasjonen på grunn av en forverring av helsetilstanden hans. A fikk slag i 2009 og 2011. Senskadene etter slagene har blant annet medført redusert språkforståelse. At han begynner å bli gammel kan også ha betydning for at språkforståelsen er redusert. Han har problemer med å forstå norsk og medisinsk terminologi. I tillegg til senskadene som følge av slagene, plages han av inkontinensproblemer og tok kontakt med legesenteret fordi han ønsket å få en ny utredning fra urolog.

Han opplyser at han i samtalene med legen opplevde at han kun på en overfladisk måte klarte å beskrive helseplagene sine. Omfattende plager har han ofte beskrevet som «vondt» eller «ikke vondt» og han har ikke på en tilfredsstillende måte klart å forklare mer detaljert om hva som plager ham.

Under den aktuelle konsultasjonen forstod han svært lite av hva som ble sagt og han er usikker på hvor mye fastlegen forstod av hva han sa. Deler av informasjonen ble skrevet ned på et ark som han kunne vise til C. Informasjonen var på norsk og han klarte ikke lese det, noe heller ikke C klarte. Et av punktene han klarte å lese var «- Trenger han mer støtte fra NAV». Han forstod ikke hva dette betød, men tok kontakt med NAV. De forstod heller ikke hva fastlegen hadde ment.

A er usikker på om han får den helsehjelpen han trenger fordi det ikke tilrettelegges språklig på en måte som gjør det mulig for ham å medvirke til utformingen av helsehjelpen.

B legesenter:

B legesenter avviser at A har blitt diskriminert ved at legesenteret ikke ønsket å betale for tolk.

Legesenteret opplyser at A har vært pasient hos dem siden 1994 og han har hatt samme fastlege siden 2003. Det har ikke i løpet av denne perioden vært behov for tolk. Legesenteret mener det er urimelig at de skal påføres tolkeutgifter for å kunne yte helsehjelp til A. De opplyser også at A tidligere har møtt til konsultasjoner sammen med andre når han har ønsket det.

Legesenteret opplyser at fastlegen aldri tidligere har mottatt klager om diskriminering fra verken egne pasienter eller legesenterets øvrige pasienter. Det har aldri vært et problem for A å få time hos ham når han har bedt om det. At A har valgt å klage til ombudet på grunn av at han ikke får dekket tolkeutgifter, mener legesenteret er en uforholdsmessig reaksjon.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven

Den nåværende diskrimineringsloven trådte i kraft den 1. januar 2014. Ettersom denne saken gjelder forhold før dette, vil den vurderes etter diskrimineringsloven av 2005.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt over blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre.

Diskrimineringsloven gir ingen ubetinget rett til individuell tilrettelegging i form av rett til tolk. Det betyr at et spørsmål om en språklig tilrettelegging av offentlige tjenester må vurderes som et spørsmål om indirekte diskriminering, jf. Ot. prp. 34 (2004-2005) s. 93:

”Indirekte diskriminering skiller seg fra direkte diskriminering ved at den i en viss utstrekning forutsetter en sammenlikning av grupper av personer. Personer tilhørende en etnisk gruppe kan komme systematisk dårligere ut somen følge av strukturer, samfunnsordninger, regler eller praksis som slår uheldig ut i forhold til gruppen.”

I saker utenfor arbeidslivet kreves det at den indirekte forskjellsbehandlingen fører til at gruppen stilles særlig ufordelaktig sammenlignet med andre, jf. diskrimineringsloven § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er ”nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles”, jf. § 4 fjerde ledd, er tillatt.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble utsatt for indirekte diskriminering på grunn av språk da B legesenter ikke ville bestille og betale for tolk i forbindelse med legekonsultasjonen 14. august 2013. Spørsmålet er om slik manglende språklig tilrettelegging i så fall medførte at han ble stilt ”særlig ufordelaktig” sammenlignet med norske pasienter. Vurderingen knytter seg til om legesenterets praksis slår uheldig ut for utenlandske pasienter.

Hvis det er grunn til å tro at A har fått dårligere behandling enn en norsk pasient i tilsvarende situasjon fordi han ikke har fått tilbud om å få bestilt og dekket utgifter til tolk, skal det legges til grunn at diskriminering har skjedd. Bevisbyrden går da over på B legesenter, som da må sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd, jf. diskrimineringsloven § 10.

Innledningsvis vil ombudet påpeke at Den norske legeforening fraråder at pårørende opptrer som tolk ved legekonsultasjoner, og anbefaler at kun autoriserte tolker brukes i slike sammenhenger.

Utgangspunktet er at helsehjelpen som ytes av fastleger skal være forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Etter fastlegeforskriften § 28 har helsepersonell plikt til å vurdere om det bør benyttes tolk i møte med pasienter for å kunne gi slik forsvarlig helsehjelp. Dersom legen vurderer at det er behov for tolk, skal dette bestilles. Denne vurderingen skal gjøres uavhengig av om pasienten mener det er behov for tolk eller ikke.

Ombudet vil likevel presisere at det vil være usaklig å vektlegge økonomiske hensyn i vurderingen. Vurderingen skal utelukkende knytte seg til hvorvidt det er nødvendig med tolk for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Dersom legesenteret bruker tolk mer enn sporadisk, bør det tas høyde for dette i budsjettet og bruken bør synliggjøres i regnskapsføringen.

Tolketjenesten skal være gratis for pasienten, mens legen kan få refusjon etter takst 7 i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege. Diskrimineringsloven gir ingen ubetinget rett til individuell tilrettelegging i form av rett til tolk. Den behovsprøvde retten til tolk er dermed sentral i vurderingen av om helsehjelpen har vært forsvarlig når pasienten ikke er norsk.

A mener at fraværet av tolk har medført kommunikasjonsvansker mellom ham og fastlegen. Dette mener han gir seg utslag i både at han ikke opplever at han får kommunisert tydelig hvilke helseplager han har og at han ikke klarer å forstå all informasjonen fastlegen gir.

At en pasient ikke er i stand til fullt ut å kommunisere sine problemer eller forstå helsepersonellets tilbakemeldinger og vurderinger kan tilsi at det er nødvendig med tolk. For A sin del knytter behovet seg til språkvansker, da han ikke har fullgode norskkunnskaper og opplever at disse har blitt svekket som følge av slagene. Det er ombudets vurdering at det i samhandlingen mellom pasient og helsepersonell er avgjørende at partene er i stand til å forstå og formidle relevant informasjon til hverandre. Dette taler for at det forelå et behov for tolk i denne situasjonen.

Slik ombudet forstår saken, har As fastlege imidlertid ikke tidligere opplevd kommunikasjonsproblemer med A i løpet av de årene han har vært pasient hos ham. Legesenteret opplyser at A heller ikke ved tidligere konsultasjoner har uttrykt behov for tolk. A har tidligere hatt med seg tredjepersoner til konsultasjonene når han har hatt behov for det.

Ombudet har ikke mottatt opplysninger om hvilke vurderinger legesenteret gjorde, men legger til grunn at det har blitt foretatt en medisinsk vurdering av behovet for tolk. Denne vurderingen mener ombudet burde vært tydeligere kommunisert til A. Slik ombudet har forstått saken, har det ikke vært en reell dialog mellom partene om bruk av tolk i denne saken. Dette finner ombudet kritikkverdig fra legesenterets side.

Ombudet har forståelse for at A tidvis føler behov for at en tolk bør være tilstede. Ombudet har imidlertid ikke mottatt opplysninger fra partene som tilsier at helsehjelpen ikke har vært forsvarlig eller at fraværet av tolk fikk negative konsekvenser for As helsetilstand. Ombudet har derfor ikke holdepunkter for at tolk var nødvendig under konsultasjonen for å gi forsvarlig helsehjelp. Ombudet kan ikke overprøve den medisinskfaglige vurderingen av hvorvidt det burde brukes tolk under konsultasjonen. Dersom A mener han ikke har fått forsvarlig helsehjelp på grunn av at han ikke fikk tilbud om tolk, er dette noe som må klages inn for fylkesmannen.

Når det gjelder notatet A fikk av fastlegen etter den konsultasjonen, vil ombudet påpeke at heller ikke saksbehandleren hans hos NAV forstod hva som var skrevet. Det fremstår derfor som klart at dette ikke har en diskrimineringsrettslig side. Ombudet mener derfor at det er mer nærliggende at også dette må vurderes av fylkesmannen, da det reiser helserettslige spørsmål knyttet til pasientens rett til å få forståelig informasjon fra fastlegen.

Ombudet finner på denne bakgrunn ikke grunn til å tro at A ble utsatt for diskriminering da B legesenter nektet å betale for tolk til legekonsultasjonen.

Bemerkning

B legesenter har i sitt tilsvar til ombudet ikke redegjort for sin praksis for bruk av tolk under konsultasjoner. Ombudet vil derfor presisere viktigheten av å ha rutiner og retningslinjer for vurdering av behov for og bestilling av tolk for personer med språkproblemer, uavhengig av om dette skyldes etnisitet/nasjonal opprinnelse eller er medisinsk begrunnet. Dette fordi det i samhandlingen mellom lege og pasient er helt avgjørende at partene er i stand til å formidle og motta informasjon på en måte som gjør det mulig å identifisere pasientens plager, eventuelle kliniske symptomer og å utforme en hensiktsmessig behandlingsplan.

Ved fremtidige lignende situasjoner vil ombudet derfor anbefale at B legesenter har generelle retningslinjer for innkalling av tolk for å sikre at helsehjelpen kan ytes på en forsvarlig måte. I tillegg bør man utvide tiden på legekonsultasjoner hvor tolk er tilstede fordi samtaler med tolk tar tid, og fordi begreper må forklares selv om man bruker tolk. Legesenteret oppfordres på bakgrunn av det ovenstående til å utforme retningslinjer for bruk av tolk, og skolere ansatte med publikumskontakt i språklig tilrettelegging og tolkebruk.

Ombudet anbefaler videre at legesenteret som en del av disse rutinene også dokumenterer vurderingene knyttet til hvorvidt det skal brukes tolk til de konsultasjonene hvor dette er en problemstilling, blant annet hvilke momenter som har blitt vektlagt. Dette vil være særlig aktuelt i saker som denne, hvor det er uenighet om bruk av tolk.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til B legesenter ikke har handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 ved å ikke bestille og betale for tolk.

Ombudet oppfordrer B legesenter om å rette fokuset på viktigheten av gode retningslinjer for bruk av tolk i møte med personer med en annen språklig, etnisk og/eller nasjonal bakgrunn, for å sikre at deres rett til lik behandling og forsvarlig helsehjelp blir tilstrekkelig ivaretatt.