En kvinne følte seg forbigått ved tilsetting i en rådgiverstilling i en statlig virksomhet. Kvinnen mente hun var bedre kvalifisert enn mannen som fikk jobben. Begge søkerne hadde relevant utdanning til stillingen, men kvinnen mente hun hadde bredere arbeidserfaring, og viste blant annet til at hun hadde arbeidet med regnskap. Arbeidsgiver påpekte på sin side at mannen hadde erfaring med resultatstyring og at han i perioder hadde fungert i en stilling tilsvarende den det nå var snakk om.

Arbeidsgiver påpekte imidlertid at personlig egnethet hadde vært utslagsgivende ved ansettelsen. Arbeidsgiver viste til at alle kandidater hadde fått likelydene spørsmål under intervjuet, og at de personlige egenskapene var vurdert ut fra kandidatenes svar. I tillegg ble tidligere kjennskap til begge søkernes personlige egenskaper tillagt vekt. Mannen ble bedømt til å ha bedre egenskaper til å arbeide strukturert og målrettet. Videre vurderte arbeidsgiver ham som mer kreativ og til å ha bedre samarbeidsevner, samt til å ha forståelse for stillingens utfordringer. Ifølge arbeidsgiver hadde den kvinnelige kandidaten vansker med å svare på enkelte av spørsmålene, og svarte tildels på andre ting enn det ble spurt om.

Likestillingsombudet beklaget at vurderingen av de personlige egenskapene var forholdsvis knapp, og at virksomheten ikke hadde utdypet vurderingene ytterligere på tross av Ombudets oppfordring. Likestillingsombudet mente imidlertid ikke var grunnlag for å hevde at den mannlige kandidaten var blitt vurdert grundigere eller mer konkret enn den kvinnelige. Ombudet hadde heller ikke grunnlag for å hevde at det i vurderingene av kvinnen forelå elementer som er kjønnsdiskriminerende. På den bakgrunn konkluderte Likestillingsombudet med at ansettelsen ikke var i strid med likestillingsloven.

Saksnummer: 1999/132
Emne: omstilling, omplassering, personlig egnethet
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.2