En mann tok opp flytteretten i barneloven. Denne retten gir den av foreldrene som har hovedomsorgen rett til å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Mannen var selv i en situasjon der moren har den daglige omsorgen for barna, og hvor hun vurderte å flytte til en annen kant av landet.
Likestillingsombudet svarte at det er åpenbart at den ubetingede flytteretten kan få svært uheldige følger i enkeltsaker, særlig sett i sammenheng med at det er samværsberettigede som skal bære utgiftene ved samvær. Likestillingsombudet mottar mange henvendelser fra fedre om disse problemstillingene.
Likestillingsombudet er opptatt av at det skal være mest mulig likestilling mellom mødre og fedre i forholdet til barn etter et samlivsbrudd. Det er utvilsomt noen bestemmelser i barneloven som er i strid med likestillingsloven, og andre som ikke ivaretar likestillingshensyn på en god måte. De to lovene er i konflikt med hverandre på enkelte punkter. En endring av rettstilstanden må skje ved lovendring. Det er altså Stortinget som til sist må avgjøre om man ønsker å innføre en større grad av likestilling på dette området.
Samtidig er det verd å merke seg at så vel offentlige myndigheter som domstolene er forpliktet til å følge likestillingsloven, også i barnefordelingssaker. Det er ikke tillatt å legge vekt på generelle synspunkter om egenskaper knyttet til kjønn (for eksempel at mødre generelt har større evne til å ta seg av barn enn fedre) i vurderingen av hvor barnet skal bo. Det er heller ikke tillatt å forskjellsbehandle på grunn av kjønn i den individuelle vurderingen av mor og far, ved for eksempel å vurdere et forhold som positivt på mors side, mens det tilsvarende forhold på fars side vurderes som noe negativ eller mindre positivt.
Saksnummer: 2000/056
Emne: barneloven
Klager: mann
Lovanvendelse: § 3.0