En kvinne søkte stilling i en bedrift og ble innkalt til andre gangs intervju. I etterkant av disse intervjuene skal hun ha blitt muntlig informert om at hun ville bli innstilt som nummer en til stillingen. Da hun noe senere ga beskjed om at hun var gravid, opplevde hun at bedriften begynte å vurdere også andre kandidater og at en annen kvinne til slutt ble ansatt i stillingen. Muntlig skal klager ha fått beskjed om at hennes graviditet var et problem, i og med at man hadde behov for folk umiddelbart.
Bedriften tilbakeviste at man hadde lagt vekt på graviditet og viste til at den andre kvinnen var bedre kvalifisert til stillingen.
For å undersøke om det hadde skjedd en forskjellsbehandling, foretok Ombudet først en sammenligning av de to kvinnenes formelle kvalifikasjoner (utdanning og erfaring). Ut fra denne vurderingen kunne Ombudet vanskelig hevde at klager var den beste kandidaten til stilingen og man på det grunnlaget hadde grunn til å tro at hun hadde blitt forskjellsbehandlet ved ansettelsen. Spørsmålet ble derfor om det forelå andre indikasjoner på at klager var blitt forskjellsbehandlet.
Ut fra klagers opplysninger så det ut til at situasjonen rundt ansettelsen endret seg, slik at opplysningen påvirket hvem som skulle tilbys stillingen. Bedriften viser imidlertid til at ansettelsen ble foretatt ut fra en helhetsvurdering hvor både kompetanse/erfaring, opplæringsbehov og potensiell inntjening ble vektlagt. Bedriften kom imidlertid ikke med en konkret og sammenlignende redegjørelse for de to kvinnenes kvalifikasjoner, og kommenterte eller tilbakeviste heller ikke påstandene fra kvinnen relatert til hennes graviditet. Det ble derfor vanskelig for Ombudet å etterprøver om man hadde lagt vekt på graviditet eller ikke i ansettelsesprosessen. Det var imidlertid bedriften som hadde bevisbyrden, det vil si ansvar for å sannsynliggjøre at ansettelsen ikke var begrunnet i graviditet (jfr likestillingsloven § 16). Ved så knappe og lite konkrete tilbakemeldinger hadde ikke bedriften kunnet sannsynliggjøre at det ikke ble lagt vekt på graviditet, og Ombudet konkluderte derfor med at ansettelsen var skjedd i strid med likestillingsloven.
I etterkant av Likestillingsombudets avgjørelse ble kvinnen tilbudt en økonomisk kompensasjon av bedriften. Ombudet så seg fornøyd med en slik løsning av saken, og uttalte i den sammenheng at Ombudet ikke kan ta stilling til om kompensasjonen som er tilbudt er rimelig eller ikke. Det er bare domstolene som kan pålegge erstatning.
Saksnummer: 2003/331
Emne: ansettelse, sivilingeniør, graviditet, bevisbyrde
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 3.0, § 4.2