En kvinne henvendte seg til Likestillingsombudet fordi arbeidsgiveren hadde trukket tilbake tilbudet kvinnen hadde fått om fast ansettelse i en forretning. Kvinnen hadde akseptert tilbudet. Hun hadde under jobbintervjuet blitt oppfordret til å fortelle det dersom hun var gravid. Kvinnen visste ikke på dette tidspunktet om graviditeten og hadde sagt hun ikke var gravid. Da kvinnen senere fortalte at hun var gravid gjorde arbeidsgiver om stillingen til et to måneders vikariat med mulighet for forlengelse.
Kvinnen trakk klagen før Ombudet begynte behandlingen, men Ombudet ga likevel kvinnen en generell veiledning.
Likestillingsloven fastslår at kvinner og menn ikke skal forskjellsbehandles ved ansettelser. Med forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn, samt handlinger som setter en kvinne eller en mann i en dårligere stilling enn vedkommende ellers ville vært på grunn av graviditet eller fødsel, eller på grunn av utnyttelse av permisjonsrettigheter som er forbeholdt det ene kjønn (direkte diskriminering). Forbudet mot direkte diskriminering er absolutt.
Det er ikke forbudt å spørre en arbeidssøkende om hun er gravid, men et slikt spørsmål kan indikere at en arbeidstakers eventuelle graviditet vil bli vektlagt i ansettelsesprosessen og det er altså ikke lovlig. Dersom arbeidsgiver trekker tilbake et arbeidstilbud etter å ha fått vite om en ansatts graviditet, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at det er andre ting som er blitt vektlagt.
I dette tilfellet var kvinnen som søkte jobben nyutdannet. Dersom hun ikke fikk fortsette i arbeid frem til like før fødselen ville hun ikke oppfylle folketrygdlovens krav til fødselspenger. For å ha krav på fødselspenger må kvinnen ha vært yrkesaktiv i minst seks av de ti siste måneder før permisjonen. Eksempelet viser at det kan medføre store ulemper for gravide kvinner å bli forbigått i en ansettelsesprosess. At det er forbundet med anstrengelser for arbeidsgiveren å ansette en vikar for den gravide arbeidstakeren er ikke et tungtveiende argument.
Saksnummer: 2004/259
Emne: graviditet og ansettelse
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.0, § 3.0