Arbeidsgiver begrunnet lønnsforskjellen med tidligere ulike stillingskoder samt de kravene som gjennom årenes løp er blitt fremsatt av fagorganisasjonene i lokale forhandlinger. Kvinnen mente at arbeidsgiver hadde en plikt til å rette opp lønnsskjevheter i de lokale forhandlingene, mens tendensen i dette tilfellet hadde gått i motsatt retning - mot større lønnsforskjeller. Kvinnen var imidlertid forhandlingsleder for en av fagorganisasjonene, og vedgikk at hun derfor hadde vært tilbakeholden med å fremme krav på egne vegne i de lokale forhandlingene.

Kvinnen og mannen utførte arbeid av lik verdi og ble ulikt avlønnet. Likestillingsombudet viste til at dette ga grunn til å tro at det forelå en forskjellsbehandling, og at det dermed var opp til arbeidsgiver å bevise at forskjellsbehandlingen ikke var begrunnet i kjønn jf. bevisbyrderegelen i § 16. Spørsmålet ble om ulik stillingskode på tidspunktet for ansettelsen av kvinnen samt forholdene ved lønnsforhandlingene var grunner som kunne sies å være uavhengig av kjønn.

Stillingskoden kvinnen ble plassert i ved ansettelsen, var en stillingskode som vanligvis ble benyttet ved nyrekruttering generelt. Det var derfor ikke noe som tydet på at denne innplasseringen var begrunnet i kjønn. Når det gjaldt de lokale lønnsforhandlingene, uttalte ombudet at forhandlingspartene hadde et delt ansvar for å påse at likestillingsloven ble fulgt. Arbeidsgiver kunne derfor ikke bebreides for at fagorganisasjonen, med kvinnen som forhandlingsleder, hadde vært noe beskjeden med hensyn til å fremsette krav for kvinnen. Både arbeidsgiver og fagorganisasjonen har en aktivitetsplikt etter likestillingsloven, og bør begge tenke likelønn i sitt arbeid med lønnsforhandlinger.

Likestillingsombudet mente at fylkesskattekontoret hadde sannsynliggjort at lønnsforskjellen ikke var begrunnet i kjønn, og avlønningen var derfor ikke i strid med likestillingsloven.

ksnummer: 2004/512
Emne: revisor, skatt, likelønn
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 5.0,  § 16.