Ikke diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne

Sakens bakgrunn

A har nedsatt fysisk funksjonsevne og bruker elektrisk rullestol. Den 17. juni 2015 skulle hun ta toget fra Haugenstua til Nationaltheatret sammen med sin kjæreste. A kom ikke med på toget. Partene er uenige om årsaken til dette. A opplyser at hun ba ombordansvarlig om å kjøre videre da det ble oppstyr rundt situasjonen. B mener ombordansvarlig vurderte at toget var fullt.

I etterkant av hendelsen klagde A til B, som beklaget situasjonen og uttalte følgende: «Jeg har vært i kontakt med konduktørleder som sier at vedkommende konduktør i denne situasjonen vurderte det slik at neste tog som kom rett etter ville være et bedre alternativ for deg, siden toget du ønsket å benytte var både fullt og forsinket.»

Partenes syn på saken

A:

A hevder at hun ble diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne da toget kjørte fra henne på Haugenstua stasjon. Toget ankom Haugenstua stasjon klokken 08.28 (3 minutter forsinket). Konduktøren sa først at toget var så forsinket at de ikke hadde tid til å hente rampen for å få henne ombord. Ombordansvarlig gikk likevel for å hente rampen. Hun byttet etterhvert unnskyldning, og skyldte på at toget var fullt. På grunn av oppstyret rundt situasjonen sa A at de bare kunne dra. Kjæresten, som gikk på toget, sa til henne på telefon at toget hadde plass til minst to rullestoler til. Hennes rullestol er innenfor målene som er tillatt på Bs tog. Det vil si at den opptar plassen til to stående personer.

B:

B avviser As påstander om at hun ble diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne, da hun ikke kom med på toget 17. juni 2015.

B mener at As og ombordansvarliges forklaringer spriker når det gjelder årsaken til at As ikke kom med på toget. Ombordansvarlig vurderte at toget var fullt. Det vises til at det generelt er svært mye trafikk på Bs tog i rushtiden. Det er ombordansvarlig sin oppgave å gjøre en vurdering av når toget er fullt. Siden kunder i rullestol skal frem til de plasser som er spesielt avsatt, er vurderingen litt mer kompleks for denne kundegruppen. Det samme gjelder for barnevogner. Dette har med kravet om å sikre fremkommelighet i togenes vestibyler/inngangspartier.

Ombordansvarlig skal ha tilstrekkelig oversikt over passasjerene. Dette innebærer blant annet oversikt over om det er rullestolbrukere om bord, og om det er påstigende rullestolbrukere. Imidlertid er dette vanskeligere å oppnå i rushtid. Det vil da oppstå trengsel både ombord og på perrong som gjør oversikten dårligere. B utelukker ikke at A kunne ha fått plass i den konkrete situasjonen, men de må forholde seg til vurderingen som ombordansvarlig tok.

B plikter å følge den ruteplan som er fastlagt av Jernbaneverket som infrastrukturforvalter. Det er Jernbaneverket som styrer togtrafikken på det nasjonale jernbanenettet. Det å holde ruteplanen er derfor en av de mest sentrale og styrende oppgavene til alt kjørende personell.

B har vedtatt ikke-diskriminerende regler for personer med nedsatt funksjonsevne, i tråd med Rådsforordning (EF) nr. 1371/2007, Art. 19 - 1 'Retten til transport'. Her slås det fast at kunder med nedsatt funksjonsevne eller bevegelighet har rett til å reise med Bs tog. Det tas forbehold om at dette gjelder så lenge det ikke er fullt og tog, plattform og stasjon er tilgjengelig.

Når det gjelder spørsmålet om rullestolplassene er reservert for passasjerer med rullestol, har B uttalt at så lenge toget ikke er fullt, er plassene forbeholdt rullestolbrukere.

B forsøker på ulike måter å bedre situasjonen. Det er nylig startet en endring i merkingen av type 75 (FLIRT). Dette er etter hvert den vanligste togtypen, og den som vil bli vanligst i rushtrafikken i de store byene. Ny merking innebærer blant annet at den vognen hvor man kan få kjøpt billetter flyttes til vogn 3, hvor også rullestolplassene er. Dette vil innebære at ombordansvarlig bruker mer tid i denne vognen, og lettere kan ha oversikt over rullestolplassene.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble forskjellsbehandlet på grunn av nedsatt funksjonsevne i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 5, da toget kjørte fra henne på Haugenstua stasjon den 17. juni 2015.

Ombudet slår kort fast at A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Stilt dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne?

Det første ombudet må ta stilling til er om A er stilt dårligere enn andre i tilsvarende situasjon på grunn av nedsatt funksjonsevne. Sammenligningspersonen vil være en passasjer uten nedsatt funksjonsevne. A kom ikke med på toget fordi hun sitter i rullestol. Dette førte til at hun kom for sent til jobben fordi hun måtte vente på neste tog som kom 15 minutter senere.

Ombudet legger til grunn at A hadde kommet med på det aktuelle toget slik som kjæresten, dersom hun ikke hadde sittet i rullestol. På bakgrunn av dette slår ombudet fast at A ble dårligere stilt enn andre i tilsvarende situasjon og at dette har sammenheng med hennes nedsatte funksjonsevne.

B må dermed sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen likevel er lovlig etter unntaksadgangen i lovens § 6. Det er tre vilkår som må være oppfylt for at forskjellsbehandling skal være lovlig. Forskjellsbehandlingen må oppfylle et saklig formål, den må være nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den som stilles dårligere.

Saklig formål og nødvendig for å oppnå det saklige formål?

Partene er uenige om den konkrete årsaken til hvorfor A ikke kom med på toget. A hevder hun ble fortalt av ombordansvarlig at toget var forsinket, og at det var årsaken. Kjæresten hennes, som tok det aktuelle toget sa at det var plass til 1-2 rullestoler. B viser imidlertid til at ombordansvarlig vurderte at toget var fullt, og at dette var årsaken til at A ikke kom med på toget. Det står ord mot ord om det var kun forsinkelse eller det at toget var fullt som var årsak til at A ikke fikk bli med.

Dersom det stemmer at ombordansvarlig først var på vei for å hente rampen, kan det svekke B sin troverdighet. B hevder imidlertid at ombordansvarlig sin vurdering var at toget var fullt. Selv om framferden til ombordansvarlig framstår som forvirrende for A, kan ikke ombudet legge til grunn A versjon om at ombordsansvarlig var på vei til å hente rampa og byttet unnskyldning fra at toget var forsinket til at det var fullt. Det står her ord mot ord. I denne forbindelse gjør ombudet oppmerksom på at klageren i utgangspunktet har bevisføringsrisikoen, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og diskrimineringsombudets sak 26/2006, som en samlet nemnd senere har sluttet seg til. B har opplyst at såfremt toget ikke er fullt, er rullestolplassene reservert for passasjerer med rullestol.

Ombudet mener at det ikke vil være saklig å kjøre fra personer med rullestol på grunn av forsinkelse eller at det tar tid før man sikrer at personer som bruker rullestol kommer med på toget. Derimot vil det ved plassmangel være saklig og nødvendig å legge vekt på at en person som bruker rullestol må vente. Det er vanskelig å se hvordan det kan løses på annen måte. Ombudet kan imidlertid ikke overprøve Bs ombordansvarlig sin vurdering av om det var fullt på toget.

På denne bakgrunn legger ombudet til grunn at det var plassmangel som var årsaken til at hun ikke fikk ble med toget, og at dette var saklig og nødvendig.

Uforholdsmessig inngripende?

Spørsmålet er om det er uforholdsmessig inngripende at hun må vente 15 minutter på neste tog slik at hun ble forsinket. Ombudet har forståelse for at det oppleves som urettferdig at man ikke får bli med toget og må vente fordi det ikke er plass til rullestolen. Ombudet mener imidlertid at en enkelthendelse ikke er spesielt inngripende. Dersom dette skjedde systematisk ville det vært mer inngripende og således uforholdsmessig. Det er imidlertid ikke uvanlig at personer uten rullestol iblant må vente til neste tog/t-bane i rushtiden. Ombudet er derfor kommet til at det ikke er uforholdsmessig inngripende overfor A at hun måtte vente på neste tog.

Om Bs rutiner og retningslinjer

B har i redegjørelsen opplyst at det i grunnopplæringen for ombordansvarlige legges vekt på kundebehandling, særlig for kunder med nedsatt funksjonsevne. Med bakgrunn i klagen til A ber ombudet B om å styrke dette arbeidet, blant annet ved å gi de ansatte oppfriskningskurs om kundebehandling ved jevne mellomrom.

B viser til at situasjonen ofte er mer kompleks og uoversiktlig ved rushtiden. Ombudet oppfordrer B til å ha klare rutiner for hvordan man sikrer at rullestolbrukere får plass på toget i rushtiden. Eksempelvis at det merkes på perrongen hvor inngangen for rullestolbrukere er, og at det er tydelig informasjon om dette.

Konklusjon

B handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 jf. § 6, overfor A den 17. juni 2015 da hun fikk bli med på toget fra Haugenstua til Nasjonalteatret.