Nektet å ta med førerhund i taxi
A klaget til ombudet for at hun ikke fikk ta taxi på grunn av at hun reiser med førerhund.
Ombudet tok stilling til om det var grunn til å tro at A hadde blitt nektet å ta taxi på grunn av at hun reiser med førerhund. Det innebærer indirekte diskriminering av personer med synshemning dersom en taxisjåfør nekter å ta med vedkommende på grunn av førerhunden.
Taxisentralen kunne ikke gjøre rede for hendelsen da det ikke var mulig å komme i kontakt med den aktuelle taxisjåføren. Etter en vurdering av de konkrete forholdene i saken, kom ombudet til at påstanden til A hadde støtte i andre omstendigheter. Disse omstendighetene var blant annet at A hadde med en assistent som kunne vitne for henne og at Taxisentralen hadde bekreftet at taxien stod på X. Det var derfor grunn til å tro at A hadde blitt nektet å taxi på grunn av at hun reiser med førerhund.
Bevisbyrden ble da snudd og Taxisentralen måtte sannsynliggjøre at de enten ikke hadde nektet A å ta taxi på grunn av førerhunden eller at det å nekte A å ta taxi var saklig forskjellsbehandling. Siden Taxisentralen ikke hadde gitt noen forklaring, konkluderte ombudet med at Taxisentralen hadde diskriminert A da hun ble nektet å reise med førerhund.
Konklusjon
Taxisentral har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 overfor A ved å nekte henne å ta taxi den 14. april 2015.
- Saksnummer: 15/932
- Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
- Dato for uttalelse: 29. oktober 2015
Sakens bakgrunn
A er blind og har førerhund. Den 14. april 2014 skulle hun ta taxi fra X.
Partenes syn på saken
A:
A hevder at hun ble nektet å ta taxi på grunn av at hun har førerhund.
A var på X den 14. april 2015. Hun hadde assistanse som fulgte henne og hennes førerhund ut. Hun gikk med krykke på grunn av et lårbeinsbrudd. Hun ba assistenten finne den første stasjonsvognen som var ledig. Hun hadde sele på hunden og ga beskjed til sjåføren at det var en førerhund. Den første taxien nektet å ta henne med på grunn av hunden. A fikk tatt nummeret på taxien og notert hvilket selskap taxien kjører for. Hun sa til sjåføren at han ikke kunne nekte henne da hun har lov til å ta med førerhunden i taxi, men sjåføren nektet fortsatt. Hun gikk da til neste stasjonsvogn, men sjåføren der ville heller ikke ta henne med. Hun sa det samme til han som hun gjorde til den forrige sjåføren. Dette var en B.
A har ringt til begge taxisentralene og klaget på hendelsen. Det første taxiselskapet var imøtekommende, og opplyste at de ville prate med den aktuelle sjåføren. B var ikke likedan. B ba henne sende en klage og unnskyldte sjåføren med at han angivelig var muslim.
A ber ombudet ta stilling til om B har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Taxisentralen:
Taxisentral opplyser at de ikke kan gjøre rede for hendelsen fordi sjåføren, som klagen gjelder, har reist tilbake til sitt hjemland. De har forsøkt å kontakte han flere ganger, men de får ikke tak i han.
Rettslig grunnlag
Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.
Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.
Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.
Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.
Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.
Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.
En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.
Ombudets vurdering
Ombudet skal ta stilling til om Taxisentral har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 overfor A ved å nekte henne å ta taxi den 14. april 2015 fordi hun er synshemmet og reiser med førerhund.
A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand. Å bli nektet å ta taxi innebærer å bli stilt dårligere i lovens forstand. Å bli nektet å ta taxi på grunn av at en har med seg en hund er en nøytral handling som rammer alle som reiser med hund, men som er egnet til å stille personer med synshemning dårligere da flere synshemmede vil være avhengig av førerhund. Ombudet har tidligere lagt til grunn at det å bli nektet å ta taxi på grunn av at en har med seg hund er indirekte diskriminerende overfor personer med synshemning, jf. blant annet ombudets sak 09/2430 og 11/2431, samt forarbeidene i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s. 252.
Ombudet vil innledningsvis bemerke at Taxisentralen er ansvarlig for handlingene til sine taxisjåfører. I ombudets sak 11/2431 slo ombudet fast at en Taxisentral opptrer utad som tjenesteyter og at det derfor er Taxisentralen som er ansvarssubjekt etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det vil si at det er Taxisentralen som er ansvarlig for eventuelle diskriminerende handlinger fra taxisjåfører.
Er det grunn til å tro at A ble nektet å ta taxi den 14. april 2015 fordi hun reiste med hund?
A hevder at hun ble nektet å ta taxi og at begrunnelsen var at hun har en førerhund. I utgangspunktet er dette en påstand som ikke i seg selv er tilstrekkelig for å gi grunn til å tro at diskriminering kan ha skjedd.
Spørsmålet er om påstanden til A støttes av andre omstendigheter.
A har gitt en detaljert forklaring om forholdet, herunder nøyaktig tidspunkt for hendelsen og nummeret på taxien som hun hevder nektet henne transport. Hun var også sammen med en assistent da dette skjedde, som hjalp henne med å notere ned taxinummer og navn på taxiselskapet. Ombudet mener at det har formodningen mot seg at A ville ha klaget til ombudet dersom hendelsen ikke hadde funnet sted. Taxisentralen har heller ikke benektet at den innklagede taxien var til stede på X da A forsøkte å skaffe transport.
Ombudet er på den bakgrunn kommet til at det er grunn til å tro at A ble nektet å ta taxi og at begrunnelsen var at hun har en førerhund. Bevisbyrden går da over på Taxisentral. Taxisentralen må sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd. Tvil om hva som skjedde den aktuelle kvelden skal gå utover Taxisentralen som er den profesjonelle part (jf. forarbeidene til bevisbyrdebestemmelsen i Ot.prp.nr.44 (2008-2009) s. 191). Bevisbyrdereglene er konstruert slik for å sikre et effektivt diskrimineringsvern.
Har Taxisentral sannsynliggjort at diskriminering ikke fant sted?
Taxisentralen har som ovenfor nevnt ikke nektet for at den innklagede taxien var til stede utenfor X da A forsøkte å skaffe transport. Taxisentralen har ikke hatt mulighet til å innhente en forklaring fra taxisjåføren. Taxisentralen har med dette ikke sannsynliggjort at diskriminering ikke fant sted.
Taxisentralen har heller ikke anført overfor ombudet at sjåføren hadde en saklig grunn til å avvise A fordi hun reiser med hund. Når det gjelder As påstand om at Taxisentralens sentralbord ga beskjed på telefon om at hun måtte ha sjåføren unnskyldt siden han var muslim, så vil ombudet bemerke at det ikke er saklig å nekte å ta med en førerhund av religiøse grunner.
På denne bakgrunn er ombudet kommet til at Taxisentral ikke har sannsynliggjort at taxisjåføren ikke diskriminerte A da hun skulle ta taxi fra X den 14. april 2015.
Ombudet vil på generelt grunnlag bemerke at det av hensyn til sjåfører som er allergisk mot pelsdyr, samt av hensyn til andre passasjerer med allergi, kan være nødvendig for et taxiselskap å ha biler hvor pelsdyr ikke er tillatt. Ombudet mener imidlertid at et taxiselskap ikke kan nekte en person med førerhund transport av den grunn. Dersom en bil av hensyn til personer og sjåfører med allergi ikke kan ta med en passasjer med førerhund, vil selskapet være ansvarlig for å stille en annen bil til disposisjon, eller løse situasjonen på en annen måte.
Konklusjon
Taxisentral har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 overfor A ved å nekte henne å ta taxi den 14. april 2015. ***
Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.
Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. loven § 28 bokstav e). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.
Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 1. desember 2015 om hvordan Taxisentral foreslår å løse saken, dersom Taxisentral velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.