Pappa, kom hjem!

Hvorfor står ikke fedrene side om side med mødrene og snakker om tidsklemme og dårlig samvittighet? Trøtte barn og hverdager som ikke går opp? Hvorfor går de ikke i demonstrasjonstog for lenger fedrekvote og mindre overtid? Og hvorfor i all verden finner de seg i å stå helt på sidelinjen når ekstra tid sammen med det kjæreste de har er oppe til debatt?

Jeg tror det handler om mange ting. Først og fremst at vi har et arbeidsliv som ikke har tatt inn over seg at menn blir fedre, på samme måte som kvinner blir mødre. Det handler om historien vår, som lenge definerte barna som kvinnens ansvar. Det handler om kjønnsroller og stereotypier, som gjør at vi som samfunn har helt andre forventninger til hva det vil si å være en god mor og en god far.

Selv om vi skriver 2013, er norsk arbeidsliv fremdeles sånn at det lønner seg å leve som forsørgermannen fra 50-tallet. Vi har kanskje ikke seksdagers uke og tolvtimersskift lenger, men arbeidslivet premierer fortsatt de som kan yte hundre og ti prosent på jobb, slik 50-tallsmannen med en hjemmeværende kone kunne.

Hva skjer så når både mor og far skal prøve å leve opp til dette idealet, uten husmora i bakhånd? Da skjer selvfølgelig det som må skje: Familie etter familie opplever at regnestykket ikke går opp.
Løsningen for mange blir at én av foreldrene begynner å jobbe deltid.

Denne “ene” er nesten alltid mammaen.

I stedet for å kaste forsørgermannen og husmora fra 50-tallet på skraphaugen, har vi erstattet dem med overtidspappaen og deltidsmammaen. Det er en utvikling absolutt ingen vinner på.
Fedre går glipp av verdifull tid med sine barn, mødre taper pensjonsrettigheter og lønn. Arbeidslivet mister kompetente kvinnelige arbeidstakere, og barna vokser opp med en tilstedeværende mor, men en tidspresset og ofte fraværende far.

Det snakkes mye om valgfrihet i likestillingsdebatten. Jeg er stor tilhenger av at folk skal ha frihet til å ta egne valg, men det må være en forutsetning at valgfriheten er reell. Og jeg tror mange fedre i dag føler at de ikke egentlig har muligheten til å velge å være mer sammen med barna sine. Ikke uten å bli oppfattet som illojale og mindre dedikerte på jobben, med de karrieremessige omkostningene det fører med seg. Derfor mener jeg at flere rettigheter knyttet til det å være pappa må tydeliggjøres, slik som fedrekvoten. Den gjør det uendelig mye lettere for mange fedre å velge å være sammen med barna det første leveåret.

Hvis vi virkelig ønsker oss et samfunn der mødre og fedre har en selvsagt plass, både i yrkeslivet og i hjemmearbeidet, trenger vi en ny norm, vi trenger nye kjøreregler. Regler som gjør det mulig for alle, uavhengig av kjønn, å være både forelder og arbeidstaker. Som gir foreldre den fleksibiliteten de trenger for å være mamma og pappa, uten å ta fra dem de fantastiske mulighetene som ligger i å delta i arbeidslivet.

Kort sagt: Vi trenger en fleksibel heltidskultur. Som gjør det mulig for pappa å delta på Luciafest og korpsdugnad og fremdeles bli regnet med på jobben. Eller for mamma å gå litt før fra dagvakt for å rekke å amme sønnen sin eller trene datterens fotballag, uten å måtte redusere stillingsprosenten sin.

Vi vil ikke ha et samfunn der vi må velge mellom å være forelder og arbeidstaker. Vi vil ikke ha fedre som går rett fra pappaperm til overtidsjobbing. Vi vil ha et arbeidsliv som gjør det mulig for både kvinner og menn å velge begge deler.

Vi har merket oss at arbeidslivets parter er enige med i at foreldrepermisjonen må tredeles. I år har vi også sett et stort engasjement blant arbeidslivets parter og politikere for sikre en heltidskultur i kvinnedominerte yrker. Dette er viktig og nødvendig. Men vi har behov for samme krafttak for å tilpasse mannsdominerte arbeidsplasser til menns omsorgsansvar.

Jeg treffer mange fedre som møter motstand når de vil ha mer tid sammen med barna sine. Politikerne og arbeidslivets parter kan gjøre noe med barrierene disse pappene møter. Vi trenger en likestillingspolitikk som sikrer menn og kvinner samme rettigheter som foreldre. Og vi trenger et arbeidsliv som gir menn og kvinner den fleksibiliteten de trenger for å kunne kombinere arbeid og omsorg.