Ventetiden

Ole-Fredrik Einarsen sitter rolig på stolen foran meg. Han har milde øyne, rosa kinn og en ubestemmelig varsomhet i blikket. Kafeen på Karl Johansgate i Oslo er halvfull. Lyset er gulhvitt. Ole-Fredrik slurper forsiktig av kaffen. I brilleglassene hans skimtes så vidt refleksjonen av fargerike flagg, tronende i vinden over paradegaten. Til nå har han brukt god tid på hvert spørsmål. Denne gangen svarer han «ja» før jeg har fullført spørsmålet.

– Det ville ha vært som å komme hjem, sukker han lavmælt noen sekunder senere.

Stemmen er sår. Blikket hans flakker ut i rommet og han synker litt sammen. Stillheten vokser mellom oss. Så puster han inn, retter ryggen, ser på meg og smiler skeivt. 

Selv om gudstroen er borte etter en lang, utmattende kamp for homofiles rettigheter, er lysten til å gifte seg i Kirken fremdeles svært sterk. 

Den homofile prestesønnen

Ole-Fredrik Einarsen ble født i 1959 og vokste opp som omreisende prestesønn. Allerede som liten skjønte han at han ikke var som alle de andre gutta i gata. Som seksåring var det den mest naturlige ting i verden å være kjæreste med Kjetil. De var jo bestevenner. Da var de vel kjærester også?

Han skulle raskt få passet sitt påskrevet av de andre gutta. Slik gikk ikke an å si, eller enda mindre å være. Det var en lærdom som skulle spille han ut over sidelinja i lang tid framover.

– Det var en ensom oppvekst, forteller han behersket.

I boka «Tro kan flytte fjell» skriver Einarsen om en vanskelig ungdomstid der han nektet å godta at han var tiltrukket av gutter. Det passet verken med hans egen, farens, bibelens eller kirkens lære. Flere ganger tenkte han at det var bedre om han var død. Ole-Fredrik ba utrettelig til Gud om å få slippe å være homofil.

Han skulle bli 19 år før han maktet å fortelle sin storesøster om den store hemmeligheten, i brevs form. Det endret mye. Både hos ham og hos søsteren. Men ikke i samfunnet og i Kirken – som betydde så mye for han.

Likevel var det først da han erkjente at han var homofil, at bibelsynet hans endret seg.

‒ Jeg kunne ikke leve med, og slett ikke tro, at Gud mente at kjærlighet mellom to av samme kjønn var synd, skriver han i boka.

Det vekket et livslangt og livsviktig engasjement hos Einarsen.

Jeg kunne ikke leve med at kjærlighet skulle være synd.

Les også: Rett skal være rett - også for skeive

Stormet ut av skape

Som 21-åring stormet Ole-Fredrik Einarsen ut av skapet med diktsamlingen «Homofil Guds barn». Utgivelsen skapte voldsom oppmerksomhet i pressen og i kristne miljøer.

‒ På den tiden tok jeg kristendom grunnfag på Menighetsseminaret i Oslo. Jeg husker at boka var omtalt på forsiden av Vårt Land. Selv om avisa lå framme på bordene i lunsjen på skolen, var det ingen som kommenterte noe som helst, erindrer han.

Stemmen avslører at han fremdeles bærer på en sterk skuffelse.

‒ Da følte jeg med veldig ensom og alene.

Boken fikk også andre konsekvenser. Før utgivelsen hadde han fått tilbud om jobb som menighetsarbeider i Lilleborg kirke. Da menighetsrådet fikk vite om boken ble jobbtilbudet trukket. Det resulterte i norgeshistoriens første arbeidsrettssak med homofili som tema. Ole-Fredrik hadde søkt støtte hos Kim Friele, som sammen med en høyesterettsadvokat, hjalp ham med å gå til sak.

Presset ble etter vært stort på den unge Einarsen. Ved å sjonglere ensomhet, utfrossing og en rettssak med stor medieinteresse, utviklet han angst. Gjennom hele denne tiden gikk han derfor til psykolog.

‒ Midt opp i alt dette fikk jeg faktisk jobb i Strømmen menighet. Det var så sjokkerende at Dagsrevyen omtalte det, smiler han ironisk.

Les også: Ronald Craig - norgesmester i diskrimineringsjuss

Møtte Markus

På en fest i Bærum i 1984 kom en høyreist mann bort til Ole-Fredrik. Han hadde lest bøkene og ville slå an en prat. Det ble et viktig vendepunkt i Ole-Fredriks liv. Mannen som kom bort var Markus Aksland. De ble umiddelbart kjærester. Sommeren 1985 feiret de sitt første «bryllup», med prestefaren til stede. VG omtalte samlivsfesten og skrev at faren hadde velsignet paret. Etter det ble faren kalt inn på teppet hos biskopen og ilagt munnkurv om temaet.

‒ Heldigvis støttet familien min meg. Mor og far snudde på femøringen i sitt syn på homofili da jeg stod fram. At de kom på festen vår betydde mye, forteller han.

Men jobben i Strømmen menighet mistet han. Det ble for mye med en praktiserende homofil. Universitetet i Oslo ble neste stopp. Der ble han i fem år og utdannet seg til sosiolog.

Ole-Fredrik tar en pause. Igjen vokser stillheten mellom oss. Han fisker fram en tannpirker og plasserer den innøvd mellom leppene.

‒ Etter at jeg sluttet å røyke har jeg blitt avhengig av tannpirkere, humrer han, liksom for å få en pause i historien.

Med støtten fra tannpirkeren tar han igjen sats.

Meldte seg ut på direktesendt radio

‒ Litt senere ble jeg leder for Åpen Kirkegruppe. Det var en tøff tid med harde kamper for homofiles rettigheter og høy medieprofil, forteller han rolig.

‒ I en direktesendt radiodebatt på NRK i 1987 meldte jeg med ut av Kirken. Jeg ble så skuffet, lei meg og irritert på motdebattanten min, en representant for Kirken, at jeg tenkte at nå er det nok! Jeg oppfordret også alle andre homofile til å melde seg ut.

Han fikler litt med tannpirkeren.

‒ Et forhold ble ødelagt, fortsetter han.

‒ De tok fra meg Gud. Jeg er ikke kristen lenger, sier Ole-Fredrik Einarsen.

Han løfter kaffekoppen og lar øynene hvile på de flagrende fargene fra Karl Johan. Så svelger han og blunker tungt. 

Jeg er ikke kristen lenger.

‒ Vet at jeg har rett

Om lag 30 år senere, i 2014, etter at Einarsen hadde holdt et foredrag for Åpen Kirkegruppe, tok Biskop i Hamar Bispedømme, Solveig Fiske mikrofonen. På vegne av Den norske kirke unnskyldte hun behandlingen han hadde fått.

Leget det alle sår? spør jeg.

‒ Nei, svarer han resolutt.

‒ De sårene er så dype at jeg ikke vet om de kan bli leget. Likevel var det litt godt, selv om jeg hele tiden har visst at jeg har rett.

Ole-Fredrik tenker med gru på alle de som er i en tilsvarende situasjon i dag. Han er likevel overbevist om at Kirken kommer til å skifte syn på homofil vigsel i kirkerommet.

‒ Det er bare et tidsspørsmål før de endrer standpunkt. Jeg og Markus har vært sammen i 31 år. Vi giftet oss første gang i 1985, med en samlivsfest. Så inngikk vi partnerskap i 1993, før vi giftet oss borgerlig i 2009. Kanskje tar det 20 år til før vi får gifte oss i Kirken, men den dagen står vi klare.

Ole-Fredrik Einarsen smiler oppgitt. Han stråler en eiendommelig, men avklart ro. Selv om kampen for homofiles rettigheter har kostet ham dyrt, ville han tatt kampen på ny.

‒ Jeg kunne ikke vært en annen, sier han stille.

‒ Og jeg kunne ikke levd et annet liv.

Einarsen pakker ned tannpirkerne, reiser seg og rusler sakte ut på Karl Johan. Foran ham, på Løvebakken, har mange rop for ulike menneskers rettigheter blitt skreket de siste 200 årene. Denne uken vaier regnbueflaggene over Spikersuppa, i anledning Oslo Pride.

Ole-Fredrik kikker opp på flaggene og smiler forsiktig. Hans livslange kamp er enda ikke vunnet.

Enn så lenge venter han. Sammen med Markus.

Tekst og foto: Henning Meyer Petersen