Kjære konfirmant

Jeg hadde en gang en farfar. En streng, men også nær og snill farfar. En farfar som ga meg påskjønnelser når jeg var flink på skolen, men først og fremst en farfar som behandlet meg som en klok og selvstendig person. Som en som kunne tenke selv.

Og han hadde et yndlingsdikt som han ofte leste for meg. Jeg var for ung til å skjønne alle sider av hva diktet handlet om, men jeg husker tilbake med stor glede hans høytlesning. Og diktet er så flott, derfor vil jeg dele det med dere i dag.

Det er skrevet for lenge siden, av en katolsk prest, og det heter «Klokkene ringer for deg».

Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det Hele. Om en Jordklump skylles bort av Havet, blir Europa mindre, på samme vis som en Landtunge blir det, eller som et Jordegods, tilhørende Dine Venner eller Deg selv må bli det. Hvert menneskes Død forminsker Meg, for jeg er en del av Menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for? Klokkene ringer for deg.

De første ti gangene han leste det diktet så jeg nok ut omtrent som dere gjør nå. Hva handler dette egentlig om, - og hva har det med meg å gjøre, husker jeg at jeg tenkte.

Men farfar var en klok mann. Han visste han plantet tanker som ville vokse, og da jeg ble 16, og hadde hørt diktet om øya og klokkene kanskje tjue ganger, var farfars gamle dikt plutselig blitt mitt yndlingsdikt også.

Hvorfor det, lurer du kanskje på. Det gamle diktet?

Det har jeg også tenkt mye på. Og jeg tror det handler om at farfar gjennom dette diktet lærte meg tre ting som jeg fremdeles har med meg.

Det første han lærte meg, var at ingen er sterkest alene. Vi er ikke øyer. Vi klarer oss dårlig helt på egen hånd. Vi har det aller best, og får til aller mest, når vi er sammen med andre. Med familien vår. Med venner. Med de andre spillerne på laget.

Det andre han lærte meg, var at nettopp derfor måtte jeg ta ansvar. Og hvis vi mennesker er best når vi gjør ting sammen, holder det ikke at jeg bare tar ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg må også spille menneskene rundt meg gode. Hjelpe folk opp når de faller. Bygge det beste og sterkeste fellesskapet.

«Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er en del av menneskeheten», sa farfars dikter. Jeg tenker at det er en veldig trist måte å si noe veldig fint på, nemlig at vi mennesker har et ansvar for hverandre. Grunntanken i humanismen, som jeg vet dere har lært mye om i vinter, er jo nettopp det: At hvert eneste menneskeliv er verdt å beskytte. Ikke bare livene til de du kjenner. De du er glade i. De som går i klassen din eller de du henger med på fritida. Men også de du ikke kjenner, - ja, til og med de du ikke liker. Fordi vi alle er like verdifulle, bare i kraft av å være mennesker. 

Men hvordan tar man egentlig ansvar for hverandre, tenker du kanskje? Hvordan hjelper man hverandre i et land der det verken er krig, sult eller nød? Jeg tror det finnes uendelig mange måter å gjøre det på, og jeg tror mange av dere som sitter her i dag er bedre enn oss voksne til det. For eksempel tror jeg du og dine venner er flinkere enn meg og mine venner til å la folk være seg selv. 

Og så tror jeg at dere er flinkere til å se menneskene, ikke hudfargen eller språket, som vi voksne kan henge oss opp i. På jobben min som likestillings- og diskrimineringsombud hører jeg nesten hver eneste dag om stygge kommentarer folk har skrevet til andre, på facebook eller i nettavisene. Ungdom og voksne som blir hetset, mobbet og truet -bare fordi de er mørke i huden eller kommer fra et muslimsk land. Heldigvis er det ganske få av de kommentarene er skrevet av noen som er femten. 

Men, og dette er viktig: Dersom vi alle er en del av en helhet, slik diktet sier, så holder det ikke bare å oppføre seg ordentlig selv. Minst like viktig var det å stå opp – og si ifra, - hvis man ser andre bli behandlet dårlig. Derfor har min yndlingsdel av farfars dikt alltid vært de siste to linjene: «Spør ikke hvem klokkene ringer for. Klokkene ringer for deg.»

De minner meg på at vi har alle et ansvar for å si ifra. For å gripe inn. For å gjøre en forskjell. Når vi ser noen i klassen bli mobbet eller stengt ute. Når vi hører om urettferdighet og krenkelser, enten de skjer på snapchat eller i Syria. I skolegården eller i Afghanistan. Fordi klokkene ringer alltid for oss også. Uansett om det fæle rammer noen vi er glade i eller noen vi aldri har hørt om. Fordi vi alle er en del av det samme menneskeverdet. 

Ganske stort dette. Kanskje litt for svært til å ta inn over seg. Og også veldig vanskelig å leve etter i det daglige. Jeg skjønner det! Og vi klarer det ikke hele tiden. Men det blir jo ikke mindre viktig av den grunn. 

Kanskje trenger vi bare noen små påminnelser av og til. Som ei ringende klokke. Eller en farfar. Som minner oss om hva som virkelig betyr noe.

Som jeg sa tidligere i dag var farfar en som innimellom ga meg påskjønnelser. Ofte fordi jeg hadde gjort det godt på skolen. Da fikk jeg gjerne penger, slik at jeg kunne kjøpe meg en singleplate , - og det vet ikke dere hva er en gang, så lenge siden er det. 

Farfar var kjempeopptatt av at jeg skulle gå på skole. Ta videregående. Studere og bruke evnene mine.

Selv fikk han ikke lov til å gå videre etter grunnskolen, selv om han var veldig flink, og ønsket det mer enn noe annet. Familien hadde ikke råd. De trengte at farfar tok ansvar, gikk ut i jobb og begynte å tjene penger. 

Det ansvaret kommer ingen til å legge på dere. Heldigvis. I stedet har dere en unik mulighet til å gjøre nesten hva dere vil med livene deres. Bruk den muligheten! Søk kunnskap. Opplev verden. Og som likestillings- og diskrimineringsombud er jeg nesten nødt til å si: Ikke la deg påvirke for mye av hva de andre jentene eller guttene i klassen skal gjøre. Våg å se mulighetene på tvers av gamle kjønnroller og mønstre. Våg å velge annerledes. Våg å bli eneste gutt på barne- og ungdomsarbeider, eller eneste jente på elektro. For hvis du er tro mot deg selv, og det du kan, får du til så uendelig mye mer enn hvis du lar andre velge for deg. 

Kjære konfirmant: I dag er det din dag. Nyt selskapet. Nyt gavene. Klemmene. Sangene og talene. Og når rådhusklokkene ringer senere i dag, - og alle andre dager: Vit at de ringer for deg. For å minne deg om at du er en sånn som kan forandre verden! Du må bare våge, - og velge det!