Likestillings- og diskrimineringsombudet har nylig sendt brev til likestillingsminister Anette Trettebergstuen, der vi tar til orde for en evaluering av lavterskeltilbudet for behandling av diskrimineringssaker. I hovedsak dreier dette seg om praksis og innretning av Diskrimineringsnemnda.
Lavterskelsystem med røde flagg i masten
Norges lavterskeltilbud for behandling av diskrimineringssaker må gjennomgås. Blir du utsatt for diskriminering er det eksempelvis nokså tilfeldig om du får oppreisning eller ikke.
Alle som opplever seg diskriminert, kan klage saken sin inn for Diskrimineringsnemnda. Det kan dreie seg om jobbsøkere som ikke ansettes fordi de er gravide, trakassering på arbeidsplassen eller funksjonshemmede barn som ikke får tilrettelagte læremidler, for eksempel.
Intensjonen med nemnda er god, og i tråd med internasjonale forpliktelser og EU-regelverket, med billigere og raskere saksbehandling. Ordinær domstolsbehandling er i praksis umulig for mange, med stor økonomisk risiko, og fordi fri rettshjelp ikke gjelder i diskrimineringssaker.
Nå, fem år etter opprettelsen av Diskrimineringsnemnda, er det på tide å spørre seg hvordan dette lavterskeltilbudet egentlig fungerer. Jeg har nylig varslet likestillingsminister Anette Trettebergstuen om behovet for en gjennomgang. For som likestillings- og diskrimineringsombud ser jeg flere røde flagg. Systemet for oppreisning og erstatning er ett av dem.
Oppreisning på villspor
Se for deg at sjefen din over en periode utsetter deg for seksuell trakassering. Uønsket berøring, kyss og slibrige meldinger. Opplevelsene plager deg. Du bringer saken inn for Diskrimineringsnemnda. Du vinner frem og får 60.000 kroner i oppreisning.
Tenk deg så at du utsettes for de samme hendelsene som student – uønsket tafsing og ubehagelige meldinger fra foreleseren din. Du gruer deg til å gå på forelesning. Sover dårlig. Når du bringer saken inn for Diskrimineringsnemnda, får du medhold i at du har blitt seksuelt trakassert. Men du får ingenting i oppreisning. Hvordan kan det ha seg?
I Norge er det slik at Diskrimineringsnemnda bare kan tilkjenne oppreisning dersom diskrimineringen har skjedd i et arbeidsforhold, ikke ellers. Og nemda kan bare pålegge arbeidsgivere å betale oppreisning, ingen andre. Fysiske personer kan ikke pålegges å betale oppreisning med mindre det er snakk om et enkeltpersonforetak. Forstå det den som kan.
Disse betingelsene strider mot et viktig prinsipp, nemlig at diskriminering og trakassering skal få konsekvenser for den ansvarlige. Oppreisning er den viktigste sanksjonen ved brudd på diskrimineringsvernet. Men det at oppreisning kun er mulig å få når det er snakk om arbeidsforhold og arbeidsgivere, betyr at denne sanksjonen i praksis ikke er tilgjengelig i et stort antall saker. Som hvis en student opplever seksuell trakassering fra foreleseren sin. Det betyr også at den som diskriminerer noen på fritiden, og/eller ikke er arbeidsgiver, risikerer fint lite.
I tillegg til det nevnte, har vi bedt departementet se på hvorfor omtrent seks av ti saker som ble klaget inn i fjor ikke ble realitetsbehandlet. Vi har også meldt inn vår bekymring til FNs Kvinnekomite, som skal eksaminere Norge i februar.
Diskriminering får ofte få konsekvenser
Vi har også bedt Departementet gjennomgå hvordan nemnda tolker internasjonalt lovverk. Vi har også varslet om at det kan være problematisk at saksbehandlingen i Diskrimineringsnemnda som hovedregel er skriftlig, fordi det for en del klagere er vanskelig å fremstille saken sin på en god måte i skriftlig form. I tillegg er det slik at nemnda kan pålegge noen «stansing, retting og andre tiltak som er nødvendige for å sikre at diskriminering” tar slutt, og for å hindre gjentakelse, men dette gjøres relativt sjelden. Dermed får diskrimineringen ofte få konsekvenser.
Det er i tillegg en del diskrimineringssaker Diskrimineringsnemnda i praksis ikke har anledning til å avgjøre. Det finnes nemlig regler om diskriminering i andre lover enn likestillings- og diskrimineringsloven, og nemnda har ikke myndighet til å håndheve disse bestemmelsene fordi de står i andre lover. Dermed stiller man veldig svakt som klager i en sånn sak. For eksempel: Boliglovgivningen pålegger sameier og borettslag å lage parkeringsplasser for funksjonshemmede. Gjennom vårt veiledningsarbeid ser vi at dette ikke alltid går sømløst for seg. Dette er saker av stor betydning for den det gjelder, og det er en svakhet at nemnda ikke kan vurdere disse sakene.
Om rettstaten skal fungere må vi sikre at norsk praksis er i tråd med menneskerettighetene og internasjonale forpliktelser. Vi ønsker oss ikke amerikanske rettstilstander, med iblant svimlende oppreisningsbeløp, men rettferdige og logiske løsninger tuftet på grunnleggende rettsprinsipper.