I rapporten som nylig ble lagt frem av Institutt for samfunnsforskning (ISF) er 9000 respondenter spurt om holdningene til etnisk og religiøst mangfold i arbeidslivet.
De spurte er inndelt i fem grupper: Ledere i offentlig og privat sektor og ansatte og ledere på skoler, i barnehager og i barnevernet. Svarene indikerer en mer positiv holdning til mangfold enn hos resten av befolkningen, ifølge ISF.
- Det er generelt positive holdninger til mangfold på arbeidsplassen. Samtidig oppleves utfordringer knyttet til selve mangfoldstematiken veldig forskjellig i det norske arbeidslivet, der ikke alle ser på mangfoldsutfordringer som relevant for sin hverdag, sier forsker Jan-Paul Brekke, som er en av forfatterne av rapporten, om sine hovedintrykk.
Han legger til at respondentene i undersøkelsen har høyere utdanningsnivå enn resten av befolkningen, noe som bidrar til at de fremstår som mer positive enn befolkningen for øvrig.
De som har besvart undersøkelsen, mener at grupper som romani/tatere, norsk rom og innvandrere fra Asia, Afrika og Øst-Europa er de som blir mest diskriminert i arbeidslivet.
Passive til særbehandling
Mens respondentene i hovedsak er positive til å ha kolleger med minoritetsbakgrunn, spriker svarene på andre spørsmål. Det er blant annet bred aksept for bruk av religiøse plagg, der barnevernsansatte er gjennomgående mer positive enn respondentene fra privat sektor.
Om bruk av hijab på arbeidsplassen, er ledere i offentlig sektor mer negative.
Samtidig som et flertall av de spurte er både positive til mangfold på arbeidsplassen, og at virksomheter går glipp av kompetanse ved å ikke ansette personer med minoritetsbakgrunn, sier også et flertall på tvers av utvalgene seg uenige i bruk av positiv særbehandling.
Utvalgene ble blant annet spurt om en bør tilsette en person med minoritetsbakgrunn blant søkere med tilnærmet like kvalifikasjoner, noe det var lav oppslutning om. Det var også lite støtte til påstanden om at alle større virksomheter bør ha en målsetting om å rekruttere minoriteter til ledende stillinger.
- Det er vanskelig å svare på hvor grensene går mellom holdning og handling, og denne koblingen er definitivt verdt å forske mer på. Generelt svarer respondentene ut fra egen hverdag, der størrelsen på virksomheten og antall ansatte gjør at ikke alle ser på slike tiltak som relevant. Det går altså an å være imot diskriminering og samtidig imot positiv særbehandling, uten at vi kan anklage noen for å være tiltaksløse ledere eller ansatte. Det kan heller være et uttrykk for at mange mener det bør være uvesentlig hva slags bakgrunn de ansatte har, sier Brekke.
Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm mener rapporten er interessant lesning.
- Det er positivt at holdningen til mangfold er god. Samtidig åpner den opp for nye spørsmål. Når det er lite støtte til positiv særbehandling, trenger vi mer kunnskap om hva slags mangfoldtiltak som faktisk støttes. Det er nettopp handlinger, og ikke holdninger alene, som fører til endringer, sier Bjurstrøm.
Hun oppforder alle ledere til å sette seg tydelige mål i mangfoldsarbeidet.
- Vi har sett at mangfold er et konkurransefortrinn i dagens arbeidsmarked, understreker ombudet.
Mangler minoritetskompetanse
I januar trådte den forsterkede aktivitet- og redegjørelsespliken i kraft. Det pålegger arbeidsgivere å fremme likestilling og hindre diskriminering på arbeidsplassen, der etnisitet, religion og livssyn er blant diskrimineringsgrunnlagene som skal legges til grunn.
I ISF-undersøkelsen svarer et flertall at de selv mener de trenger mer minoritetskompetanse. I undersøkelsen blir minoritetskompetanse særlig definert som «ferdigheter i kritisk å vurdere og videreutvikle egen kunnskap og holdninger i møte med barn og foreldre med minoritetsbakgrunn», noe som gir spesielt utslag hos respondentene fra barnevernet.
Barnevernansatte var også mest representert blant dem som svarte at integreringen i Norge fungerer dårlig. Samtidig viser undersøkelsen at respondentene samlet var mer positive til at samer og nasjonale minoriteter skal få offentlig støtte til å bevare sin kultur enn at innvandrere skal få det samme.
- Det er interessant at de som etterlyser mer kunnskap, er de som har mest kunnskap fra før. Det kan være et resultat av at denne delen av arbeidslivet håndterer veldig komplekse problemstillinger i møte med minoriteter. For øvrig vet vi at det er lite kunnskap om mange grupper, både om nasjonale minoriteter og om enkelte innvandrergrupper, nettopp fordi de er få. Hvis vi skal øke kunnskapen om disse mindre nasjonale minoritetenes plass i arbeidslivet, vil det derfor være aktuelt å henvende seg direkte til miljøer der vi vet at de er representerte, sier Brekke.